Velgerne venter på svar

I løpet av sine 579 dager som Ap-leder har Jonas Gahr Støre aldri måttet kommentere en meningsmåling om stortingsvalg på 20-tallet. Før han i vandrehallen i dag fikk se Norstats januarmåling for NRK. Før det hadde 2016 gitt ham 33,4 og 33,5 prosents oppslutning i to målinger med en svak nedgang.

Norstats januarmåling viser en signifikant nedgang fra desember til 29,7 prosent. Det er ikke noe godt nytt år på meningsmålingene for Ap så langt.

Hva dette er

• Aps nedgang er eneste sikre (statistisk gyldige) endring fra desember
• Ap går mest tilbake, Høyre mest frem
• Alle dagens stortingspartier er over sperregrensen på denne målingen, inkludert MDG og SV
• Rødt ville vært inne på Stortinget med ett mandat, ifølge mandatberegningen.

Ap har ikke opplevd stortingsvalgresultat på 20-tallet siden 2001. Et slikt valgresultat i 2017, Støres første stortingsvalg som partileder, vil være dramatisk dårlig. De borgerlige partienes liv med sin selvoppfunnede samarbeidsavtale, bør sikre Ap et valgresultat godt opp på 30-tallet. De aller beste målingene (som selv Ap-optimister sier har vært for gode) har vært på 40-tallet.

I dagens bilde ser Ap med en oppslutning på 29,7 helt nytt ut, men det ligner på noe vi har sett før. Det ligner på Norstat og andre institutts målinger i ukene før stortingsvalget 2013. Det ligner på slik det ser ut når Ap taper valg. Spesielt fordi det i norsk politikk er så lett å tape valg på egne feil, ikke motstanderens genialitet. Spør Erna Solberg som ikke fikk samlet fire parti i 2009. Spør et rødgrønt lag fra 2013 med litt idetørke.

Norstatmålingen fra september 2013 og dagens har flere likheter enn 30-tallet: For første gang siden da har Ap en lojalitet på under 80 prosent, kun 77,2 prosent. For første gang siden da er flere enn 10 prosent av Ap-velgerne usikre på hva de ville stemt hvis det var valg i dag, hele 12,2 prosent setter seg på gjerdet.

En lojal velger er en person som sier de stemte på ett parti i 2013, og som oppgir å ville stemme på det samme partiet dersom det var valg nå.

Aps nedgang startet med oktobermålingen 2015 og har fortsatt hver måned frem til og med dagens januarmåling. Trenden har hele tiden vært at lojaliteten er svekket. Fra oktobers 90,3 prosent til dagens 77,2 prosent. Andelen velgere som har satt seg på gjerdet har økt fra 5,5 prosent.

Aps beste perioder (f.eks. 40-tallsoppslutningene) har kommet når det borgerlige prosjektet har slitt, for eksempel under budsjettforhandlingene. Forliksstemningen tegner et litt annet bilde, selv om det nettopp i innvandringspolitikken er stor mellom sentrum og Frp. Poenget er at Aps beste perioder har skyldtes samarbeidspartienes problemer, vel så mye som Aps egne klare svar.

Ap-velgerne rømmer ikke til Høyre eller Frp, men de lar være å stemme Ap. Det er ille nok, når stortingsplassene skal fordeles, men ikke så dramatisk som det ville vært for Ap om velgerne deres satt seg på fanget til Erna Solberg.

Hadde Ap-velgerne vært overbevist om at Høyre-lederen har bedre politiske svar, ville Ap hatt enda større grunn til å bli nervøse. Nå kan det virke som om velgerne i større grad er usikre på hva som er Aps svar og løsninger. Det skyldes to ting, begge kan dels forklares med innvandringsdebatten som har tatt det meste av det politiske fokuset etter kommunevalget:

I debatten om flyktningkrisen har Frp lagt lista for det meste av debatten. Forlik og ønske om ikke å svare like retorisk hardt, har gjort det krevende å få inntrykk av at Ap har riktige, viktige, genuine egne, løsninger.

Når debatten om flyktningkrisen har tatt det meste av debattplassen, har det vært krevende for Ap å komme til orde i saker hvor partiet kan ha riktige, viktige, genuine, egne løsninger.

Eller saker hvor Ap har mer sakseierskap, for å si det enkelt. Nå må de velge, skal Ap bruke tid på å konfrontere Listhaug, eller bruke tiden til å snakke om arbeidsledighet, økonomisk ulikhet og oljeprisfall. Det kan argumenteres for begge deler. Slik det akkurat nå gjøres i partiet.

Norstats mandatberegning viser at dagens fire samarbeidspartier ville fått flertall på Stortinget med 89 mandater, deres beste måling siden oktober 2014, den høsten budsjettbehandlingen foregikk på en måte de selv synes var dårlig. Den høsten Ap begynte sin ferd mot 40-tallet.

Mer interessant er det at dette også er den første målingen siden oktober 2014 hvor SV, Ap, Sp og KrF ikke har flertall sammen. La oss for underholdningens skyld si at denne januarmålingen blir et valgresultat og at forholdet mellom sentrum og Frp er så dårlig at en videreføring av dagens Solberg ikke er ønskelig. Da må Støre, fordi Aps oppslutning er så lav, navigere slik at stortingsflertallet dannes av (for eksempel) de fem partiene SV, Ap, Sp, KrF og MDG.

Hva dette IKKE er

Ap går ned, de fire samarbeidspartiene har flertall. Er det rart Solberg og Jensen smiler? Tja. (Nei da, egen suksess er vel og bra, men motstanderens fiaskoer kan være vel så viktig). De må i hvert fall legge merke til følgende:

• Frp profitterer ikke så stort på Ap-raset
• Høyre har ingen flytvelgergevinst mot Ap, slik de hadde i 2013
• og rent strategisk: Både KrF og Venstre har utfordringer med å vinne nye velgere

Disse tre forholdene kan mildt sagt også bli viktige for dagens regjering frem mot 2017.

Frps ikke-signifikante tilbake gang til stortingsvalgresultatet fra 2013 er betydelig over lokalvalget 2015. Men det skyldes ikke at Ap-velgere går til Siv Jensen og Sylvi Listhaug etter å ha sett asylankomst-statistikken. Frp vinner riktignok cirka 8 000 velgere fra Ap (Ap taper 13 000 til Frp, men 5 000 går andre veien), men det må sees i lys av at 106 000 Ap-velgere setter seg på gjerdet, og at Frps største velgergevinst kommer fra velgere som ikke stemte ved sist valg. Brutto henter Frp også flere Høyre-velgere enn Ap-velgere, men det er Høyre som henter ut overskuddet av velgerne som beveger seg mellom regjeringspartiene.

Frp har etter lokalvalget økt oppslutning ved å øke lojaliteten og minke gjerde-sittingen. Samtidig har det vært flere måneder i høst, hvor gevinsten fra Ap har vært større enn nå. Så noen Listhaug-effekt har ikke romjulen brakt inn i denne målingen. Ap-velgerne går faktisk i større grad til MDG som får en nettogevinst på 19 000 velgere. Partiet som står utenfor innvandringsforlikene, er får flere Ap-velgere, enn Frp, med andre ord.

En vesentlig del av Høyres valgseier over Ap i 2013, forklares med flytvelgerne, som ble betegnelsen på velgerne som vandret mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Ap har ganske tidlig i inneværende stortingsperiode gjenvunnet balansen og hindret at 13-trenden fortsatte. Slik er det også nå i januar 2016. Ap taper bare 19 000 velgere til Høyre, men vinner 45 000 velgere andre vei. Høyre har derimot styrket lojaliteten og økt oppslutningen, selv om man kan merke seg at lojaliteten fortsatt er lavere enn Aps og Frps.

Venstre sliter med lav lojalitet og betydelig netto velgertap til Ap og Høyre, det har de gjort i hele høst. KrF sliter med høy andel velgere på gjerdet. Det har de gjort i hele høst også.

Dermed ser det ut til at i den grad Solberg og Støre har noe til felles, er det at veien til flertall i 2017 blir krevende.

I årets første måned ser Solberg ut til å lede an, mens folk venter på svar fra Støre.