NRK Meny
Kommentar

Veien ut av de grå boksene

Det nye nasjonalmuseet blir fint både utvendig og innvendig. Men nå er det på tide at arkitektene finner på noe nytt.

Visning Nasjonalmuseet på Vestbanen

Nasjonalmuseet er et eksempel på den gråbeinsaktige perioden i arkitekturens historie. Strengt, stramt og grått, men også veldig stilig og gjennomtenkt, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ole Berg-rusten / NTB scanpix

Hva skal man kalle en arkitektur der arkitektene sparer på nesten alle de virkemidlene de har i den historiske verktøykassa si? Arkitektur som er både fargeløs og fattigslig, og som savner menneskevennlige linjer, men som likevel popper opp landet rundt.

Hytter, villaer og byggefelt, men også det nye nasjonalmuseet.

Men vi kan jo håpe at nettopp det nye nasjonalmuseet blir kulminasjonen på denne gråbeinsaktige perioden i arkitekturens historie.

Når det er sagt, de flinkeste arkitektene lander nesten alltid støtt. Som det gedigne museet for ny og gammel billedkunst, skulptur, håndverk og design som akkurat nå nærmer seg ferdigstillelse i Oslo.

De flinkeste arkitektene lander nesten alltid støtt.

Nasjonalmuseet kommer til å bli finfint på utsiden. Strengt, stramt og grått, men også stilig og veldig, veldig gjennomtenkt. Mange har de siste ukene klaget på at det rådyre nye museet minner mest om en menneskefiendtlig bunkers midt i et levende bysentrum. Andre etterlyser arkitektur som utvider byrommet, som inviterer forbipasserende til å stikke innom – på samme måte som operataket i Bjørvika gjør det.

Men det finnes en gevinst også for de mest skeptiske – og den gevinsten befinner seg bak de skifer-kledde murveggene. Bak inngangsdøra. Det nye nasjonalmuseet, som skal åpne for publikum om nokså nøyaktig to år, kommer til å imponere med sine store og luftige rom. De høye himlingene, de lange linjene, trappeløp og utstillingshaller vi aldri har sett maken til i Norge.

Forleden tråkket jeg rundt med en gjeng pressefolk i det som fortsatt er en arbeidsplass. Med vernesko og hjelm på hodet kom vi oss til den etter hvert så berømte «alabast»-hallen. Der er ti av glassveggens elleve lag på plass. Det ellevte og ytterste laget diskuteres fortsatt. Alabast blir det ikke. Arkitekten vil ha keramisk glass, og krymper seg ved tanken på at glasset oppdragsgiveren vil ha blir kjedelig og flatt og uten karakter.

De høye himlingene, de lange linjene, trappeløp og utstillingshaller har vi aldri sett maken til i Norge.

Det er lett å forstå arkitekt Klaus Schuwerk. Innenfor den arkitektoniske stilen han jobber med, er det nettopp slike kvaliteter som løfter bygget fra å være en tung og trist koloss, til å bli noe ekstraordinært. Kvaliteten på detaljene blir nesten viktigere enn helheten.

Klaus Schuwerk er en arkitekt av sin tid. Han inntok arkitektyrket omtrent samtidig med at Frank Gehry i 1997 satte den arkitektoniske verden på hodet, med sitt spektakulære Guggenheim-museum i Bilbao. Det museet begeistret ikke bare arkitekter, men også byplanleggere, politikere og turarrangører. Et bygg som fikk en by, ja en hel region til å rette ryggen.

Sakligheten er nå i ferd med å farge Norge grå og firkantet.

Guggenheim-museet ble et forbilde, og i årene etterpå kunne det virke som om arkitekter var en yrkesgruppe som gikk på syre. Det gikk totalt i ball med viltre fantasihus.

Det måtte ta slutt.

Jeg husker jeg skulle kommentere konkurransen om å tegne det nye Vikingmuseet. Det var i 2016, og jeg konkluderte med at dette var lite spektakulære saker. Superfint og elegant, men nøkternt.

Og det var det det var. Sakligheten var på vei tilbake.

Den sakligheten er nå i ferd med å farge Norge grå og firkantet.

Det er ikke det minste rart at folk assosierer Nasjonalmuseet og nytegnede og nybygde hus og hytter langs kysten og på fjellet med safer, fengsler – eller gjerne små barns første forsøk på å tegne et hus. Du vet – firkantet, ikke noe møne, to vinduer litt pussig plassert, og så en liten dør sånn på siden ett eller annet sted.

For hvor ble det av alt det arkitekter har i denne verktøykassa si?

Og selv om disse husene og hyttene bygges i gylden furu, så skal de stå umalte til de er blitt grå og forbitret. Selv de gamle modernistene blir spreke sammenlignet med dagens arkitektoniske hovedtema.

Og visst kan det være fint. Men absolutt ikke alltid.

For hvor ble det av alt det arkitekter har i denne verktøykassa si? Fargene? Ornamentikken? De fine buene? Vindusrammene med tykke lister? Karnappene? Og hva er galt med en gesims?

Jeg mener bestemt at vi har mye å vinne på at Nasjonalmuseet blir denne ny-modernismens kulminasjon.

Følg NRKDebatt på Facebook