Kronikk

Veganere – livsstilsvalgenes mørkemenn

Veganere er en forbausende hissig gjeng som har en enorm kjærlighet for dyrene, men er langt mindre opptatt av menneskers ve og vel.

Thomas leikvoll

Jeg liker at folk tar et standpunkt. Og det gjør veganene. Jeg har imidlertid problemer med at i deres tilfelle framstår de som rett-troende og vi andre som nyttige idioter, skriver kronikkforfatteren.

Tror du at veganer i hovedsak er en gruppe fredfulle, anemiske, hippier i litt rare klær som har så mye kjærlighet å gi, at den ikke bare gjelder mennesker, men også omfatter kjærligheten for dyr? Vel, da kan jeg fortelle deg at du har tatt feil.

Dyr skal leve fritt, og aller helst kunne stemme ved valg.

For en tid tilbake meldte jeg meg inn i ulike veganer-grupper på Facebook. Litt fordi jeg var nysgjerrig på gjengen, men mest fordi jeg gjør research til mitt neste standupshow. Jeg oppdaget at veganisme er noe langt skumlere enn folk som har tatt et beinhardt diettvalg.

Å være veganer handler faktisk ikke så fryktelig mye om mat i det hele tatt. Det handler om politikk. Det handler om «oss mot dem» og om at vi kjøttetende idioter snart må se lyset. Det handler om å smekke allmennheten over snuten med haugevis av mer eller mindre troverdig forskning som omfatter alt fra miljøkriser og helsefarer, til hvor rikt følelsesliv sauer egentlig har. De er livsstilsvalgenes ekstremister. Og de er en voksende gruppe.

Å være veganer handler faktisk ikke så fryktelig mye om mat i det hele tatt.

Først av alt. Jeg er kjøtteter. Jeg elsker kjøtt. Men av helsemessige årsaker er jeg opptatt av en variert diett. Jeg spiser ikke kjøtt hver dag, like lite som jeg spiser sjokolade hver dag. Men viktigst av alt: jeg innser at dyr må dø om jeg skal spise kjøtt. Det har jeg ingen moralske eller etiske problemer med. Samtidig er også jeg opptatt av at dyr skal ha det bra. Jeg synes det skal jobbes hardt for så god velferd for dyr som mulig. Jeg synes veien fram til slakteren skal være fylt med det som gleder dyr, for å si det enkelt.

Det er imidlertid ingen vits for kjøttprodusenter, kyllingfarmer, ysterier eller eggprodusenter å gå inn i diskusjonen om dyrevelferd med veganene. Fordi de er imot all kommersiell virksomhet der dyr er involvert.

Er du en hardcore veganer går du ikke med ull en gang. Derfor kan den kommersielle husdyrindustrien bare gi opp å tilfredsstille veganene. De kan ikke tilfredsstilles nemlig. Dyr skal leve fritt, og aller helst kunne stemme ved valg.

Det handler om politikk.

Ingen med svake nerver bør i det hele tatt diskutere offentlig med veganer, for øvrig. Noe min standup-kollega Halvor Johansson fikk erfare da han i sin satiriske spalte «Ta dere sammen» på Radio Rock harselerte med veganene, slik han tidligere hadde gjort det med fotballandslaget, Gudbrandsdøler og pappajenter på Oslo Vest.

Halvor fikk virkelig kjenne veganenes vrede på kroppen. Og når man leste kommentarfeltet hersket det liten tvil om at veganer kan gå langt for å beskytte et dyreliv, men det var overraskende mange av dem som ikke hadde noen moralske skrupler med å ønske en kjøttetende komiker en langsom og pinefull død.

Tilbringer man tid på disse veganer-gruppene blir man faktisk slått av hvor humørløse de er. Her er ikke snev av humor, langt mindre selvironi. I den grad de ler av noe er det videoer hvor dyret slår tilbake mot mennesket: Stanger en matador eller sparker en bonde. Det synes de er gøyalt. Når hele Norge lo av Samuel Rostøl, leder av forumet i Veganerpreik, som mente «Bæ, bæ lille lam» indoktrinerte barn at kommersiell dyrehold var OK, var diskusjonene internt såre og sinte. Ikke én så den åpenbare humoren.

Veganer er en forbausende hissig og kompromissløs gjeng.

Jeg liker at folk tar et standpunkt. Og det gjør veganene. Jeg har imidlertid problemer med at i deres tilfelle framstår de som rett-troende og vi andre som nyttige idioter. Debatter uten nyanser er farlige. Å bli veganer er dessuten et privilegert og vestlig valg. En livsstil som kun kan velges av folk som er rike nok til å stille etiske spørsmål ved maten de putter i munnen, og ikke av dem som bruker dagene på å lure på om det finnes mat de kan putte i munnen. Det kan hende vi alle om mange år har en helt eller delvis vegansk diett. Jeg håper imidlertid at det ikke gjør oss alle så sure. For da fortsetter jeg på kjøtt.

PS: Det er ikke nødvendig å lete etter meg i disse Facebookgruppene. Jeg har meldt meg ut. Min religion er kjærlighet, og det er grenser for hvor mye sinne jeg orket på Facebookfeeden min.