NRK Meny
Kronikk

Vårt internasjonale medansvar

Å la Irak stå alene i kampen mot en av vår tids verste terrororganisasjoner er et dårlig alternativ.

Danske soldater i Irak

Norske soldater skal til Irak, men de skal ikke delta i kamper. De skal hjelpe til med å trene opp Peshmergaen og irakiske sikkerhetsstyrker for å sette dem bedre i stand til å slå ISIL tilbake, presiserer forsvarsministeren. Her er danske soldater på vei ut av Irak med sitt materiell.

Foto: Søren Bidstrup, Søren Bidstrup / SCANPIX

Denne kronikken er et svar til «Hvem kjemper vi med?» av Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell, red.anm.

Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell (SV) trekker frem flere viktige problemstillinger i sin kronikk om Norges militære bidrag til bekjempelsen av ISIL (også kalt IS) i Irak. Det er ingen tvil om at situasjonen er svært krevende. Men Irak har spurt det internasjonale samfunn om hjelp, og FN har bedt oss om å stille.

En stor trussel for hele regionen

For litt over et år siden begynte ISILs herjinger å tilta i styrke. De flyttet styrker fra Syria og inn i Irak. I løpet av juni måned var vi vitne til at de tok by etter by med en vold som både i brutalitet og omfang sjokkerte en hel verden og spredte frykt i hele regionen. Med store ressurser, fanatisk vilje, hensynsløs framferd og en uttalt ambisjon om å skape et terrorregime de kaller den islamske stat, er ISIL en stor trussel for hele regionen og for internasjonal stabilitet og sikkerhet. ISIL representerer også en trussel mot vestlige land gjennom terrorangrep.

ISIL tok by etter by med en vold som både i brutalitet og omfang sjokkerte en hel verden og spredte frykt i hele regionen.

Ine Eriksen Søreide , forsvarsminister

Irak har bedt om hjelp. FN har bedt det internasjonale samfunn bidra for å bekjempe – med alle midler – en av vår tids verste terrorbevegelser. Og det internasjonale samfunn stiller opp. Med militær og humanitær bistand og økonomisk og politisk støtte. Det finnes ingen militær løsning, med det er bred enighet om at ISIL ikke kan bekjempes med feltrasjoner og politisk engasjement alene. De må slås tilbake militært, og irakiske styrker klarer det ikke uten hjelp.

Norske soldater skal ikke i kamp

Når vi nå sender norske soldater til Bagdad og Erbil, skal de ikke delta i kamper. De skal hjelpe til med å trene opp Peshmergaen (militær styrke i det kurdiske Nord-Irak) og irakiske sikkerhetsstyrker for å sette dem bedre i stand til å slå ISIL tilbake. De norske soldatene vil inngå i en bred, internasjonal koalisjon av over 60 land.

FN har bedt det internasjonale samfunn bidra for å bekjempe - med alle midler - en av vår tids verste terrorbevegelser.

Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister

Lysbakken peker på at det i dag finnes en rekke sjiamilitser i Irak og Syria som også kjemper mot ISIL. Han viser til at disse har begått en rekke alvorlige overgrep og at skillene mellom militser og regjeringsstyrkene er uklare.– Bør vi trene opp en hær som begår grove krigsforbrytelser?, spør han retorisk.

Krigsforbrytelser

Regjeringen er godt kjent med rapportene fra Amnesty og Human Rights Watch om overgrep mot sivile begått av regjeringsvennlig milits og hvor også irakiske sikkerhetsstyrker trekkes inn. Slike handlinger er fullstendig uakseptable og understreker alvoret i situasjonen. Men bør vi av den grunn avstå fra å hjelpe og si at Irak får klare seg alene i kampen mot ISIL?

Ved å være til stede vil Norge ha mulighet til å påvirke irakiske soldater for å redusere risikoen for folkerettsbrudd.

Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister

Jeg mener det viser nok en grunn til at vårt bidrag er nødvendig: Ved å være til stede og trene opp regjeringsstyrkene vil Norge og det internasjonale samfunn ha mulighet til å utdanne og påvirke irakiske soldater for å redusere risikoen for folkerettsbrudd. Opplæring i Krigens Folkerett er alltid en del av oppdraget når norske soldater driver opplæring. Det er en selvsagt del av oppgaven i Irak også. Dessuten er opplæringen av de legitime irakiske sikkerhetsstyrkene viktig for å gjøre dem mindre avhengig av hjelp fra ulike militsgrupper.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

En risiko å la være å sende soldater

Det er ingen tvil om at situasjonen i Irak er krevende og sammensatt. Det har regjeringen vært helt åpen om, og vurderingene om å bidra er hverken enkel eller uten nyanser. Samtidig er det også en risiko å la være å bidra.

Regjeringen har lagt vekt på hyppig kommunikasjon med Stortinget og vært tydelige på at situasjonen i Irak kan kreve endringer i innretningen av vårt bidrag og i ytterste konsekvens at vi avslutter oppdraget. Det vil være avgjørende at vi kan ivareta sikkerheten til våre soldater på en tilfredsstillende måte, og at vi kan løse oppdraget som vi har forutsatt sammen med våre allierte.

God erfaring med nære allierte

Regionen er et lappeteppe av ulike grupperinger og konfliktlinjer. Den internasjonale koalisjonen bruker derfor mye ressurser på å kartlegge sikkerhetsbildet og aktørene, og spesielt militsene. Norge, i samarbeid med koalisjonen, vil sikre mest mulig kontroll med personellet som skal trenes. Landene vi samarbeider med i Irak er nære allierte vi har lang og god erfaring med å samarbeide med i liknende kapasitetsbyggingsbidrag.

Sikkerhetspolitisk vil det være i vår egen

interesse å bidra i Irak.

Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister

En forutsetning for stabilitet er at de irakiske regjeringsstyrkene får en synlig og ledende rolle i bekjempelsen av ISIL. De må føre en linje der de er forsvarere av sunnimuslimer, sjiamuslimer, kurdere og andre religiøse minoriteter. Det vil ikke skje av seg selv. Det vil bli vanskelig og det vil ta tid. Men ved å bidra – politisk, humanitært, økonomisk og militært – tar Norge sin del av et internasjonalt medansvar for hjelpe Irak med å skape stabilitet og forutsetninger for en positiv utvikling i regionen. Sikkerhetspolitisk vil det også være i vår egen interesse.

Vi kan ikke vite om vi vil lykkes. Men å si nei til FNs opprop og la Irak stå alene i kampen mot ISIL er et dårligere alternativ.