Jeg søker jobb som sykepleier.
Jeg vil bidra til en bedre helsetjeneste.
Jeg vil bidra til å heve kvaliteten.
Jeg er altså sykepleier med 16 års erfaring, og jeg vil ha en jobb.
Jeg er en av sykepleierne som har vært åpent kritisk til kvaliteten på sykehjem generelt og et sykehjem spesielt.
Jeg har satt ord på «bemanningsutfordringer, bruk av ufaglært personell til oppgaver de ikke mestrer og problemer med språkbarrierer».
Jeg er en av dem som ble både personalsak og langtidssykemeldtetterpå.
Jeg søker jobb mange ulike steder, og gleder meg til å jobbe i kommunehelsetjenesten igjen.
Men så kommer svarene:
«Vi kan ikke tilrettelegge turnus eller stillingsprosent»
«Du vil ikke bli kalt inn til intervju»
«Vi har bestemt oss for ikke å tilsette likevel»
«Stillingen vil bli lyst ut på ny, det var så få søkere»
«Du er den eneste søkeren så vi vil lyse ut på ny, vil du la søknaden din stå?»
«Vi har ansatt alle sykepleiere vi trenger»
«Nei, vi har ikke behov for ekstravakter»
«Du vil ikke passe inn hos oss»
I andre tilfeller: Taushet. Ingen svar på søknaden.
2017: Så kommer det en intervjuinnkalling og jeg møter.
Men jeg føler meg til slutt nødt til å trekke søknaden, intervjuet handlet ikke om meg som sykepleier. Det handlet om meg som varsler og hvorfor jeg ønsket å jobbe i kommunen jeg varslet i.
2018: En ny søknad blir sendt og jeg får en telefon.
«Vi har bestemt oss for å ikke innkalle deg til intervju da vi ikke tror at du vil passe inn hos oss». Sjokk. Så ringer jeg tilbake og forteller vedkommende akkurat hva jeg tenker om en slik behandling. «Takk for tilbakemeldingen, det var ikke vår hensikt».
Ny søknad. Taushet. Jeg sender mail og spør om prosessen. Vi skal ikke rekruttere likevel. Vi lyser ut på ny grunnet få søkere. Du er den eneste søkeren.
Så innkalles jeg likevel til intervju, etter å ha påpekt at jeg stiller spørsmål ved måten dette håndteres på. Det er også denne gangen i kommunal sektor. Men jeg ender opp med å trekke meg, jeg opplever meg svært lite velkommen. Istedenfor sender jeg en mail.
«Til en annen gang vil garantert søker sette pris på å ikke først få beskjed om at stillingen ikke skal besettes, for så på konkret spørsmål bli fortalt at den skal lyses igjen på grunn av for få søkere, og at den eneste søkeren er meg, som etter 16 år som sykepleier bør regnes som kvalifisert. En utlysning da vil kunne tolkes som at man mener søker ikke er kvalifisert, eller av andre grunner ikke vurderes som aktuell. Det ser jo ikke så bra ut. Noen vil kanskje mene det er diskriminerende. Og slik vil vi jo ikke at kommunen vår skal driftes.»
Svaret jeg får er kort og godt «takk for tilbakemeldingen».
Enda en søknad, i samme kommune. Jeg spør i en mail om en lavere stillingsprosent enn 100 prosent kan være aktuelt, på grunn av redusert arbeidskapasitet. Jeg vet jo at det er stort behov for sykepleiere og antar at dette vil kunne la seg ordne.
Nei, det går ikke. 100 prosent eller ingenting.
IA-bedrift?
«Er det aktuelt for deg å møte til intervju da, spør arbeidsgiver?»
Jeg svarer, nei, det er ikke det.
To ulike vikarbyråer kontakter ulike virksomheter og sier de har en sykepleier som kan jobbe. Send oss vedkommende sin CV sier de. De mottar den, og så stillhet.
Fordi som noen jo sa, «vi tror ikke du vil passe inn hos oss».
Så, hva har vi lært i dag?
Ikke si fra om kritikkverdige forhold i helsetjenesten. Det kan ha alvorlige konsekvenser for deg. Du kan stå uten jobb og uten sikker inntekt. Og pasientene ser ut til å sitte igjen med et like mangelfullt tilbud som før.
Snipp snapp snute, så var eventyret ute.
Det var sykepleieren også.
Plutselig en dag:
«Vil du jobbe hos meg en stund fremover? Jeg trenger noen som går inn som leder. Det er ikke en fast stilling, men jeg trenger hjelp asap. Jeg bryr meg ikke om din historie, fordi jeg vet at du vil gjøre en god jobb. Det er for gale at karrieren din plutselig skal ta slutt fordi du har sagt fra».
Hilsen Svein Petter.
Det første tilbudet om jobb som sykepleier siden 2017.
