SVTs «Uppdrag Granskning» publiserer i dag mistanker og anklager om doping rettet mot norske og svenske skiløpere på 1990-tallet. Anklagene er basert på påstått «mistenkelig høye» hemoglobinverdier ved noen få enkelttester på 1990-tallet.
Vi mener at påstandene fremsettes på feilaktig og ufullstendig faktisk grunnlag. Verdiene til de norske og svenske løperne det snakkes om i programmet er innenfor hva som anses normalt, når man tar hensyn til benyttet måleapparat og omstendighetene rundt prøvetakingen. Vår konklusjon er at det ikke fremkommer noe i programmet som gir grunnlag for mistanke om at norske og svenske langrennsløpere benyttet ulovlige midler. Kjernen i SVTs påstander er at også nordmenn og svensker må ha dopet seg, siden enkelte løpere ved en eller flere tester hadde hemoglobinverdier som var høyere enn gjennomsnittet i befolkningen.
Feiltolkinger
Det vi erfarer, etter å ha sett en foreløpig versjon, er at programmet preges av ukritisk bruk av hemoglobinverdier og mange feiltolkninger av slike prøveresultat. Det internasjonale skiforbundet (FIS) har tatt hemoglobinprøver i forbindelse med dopingkontroller under alle verdensmesterskap fra 1989. Fra vinteren 1996–97 innførte FIS en screening på hemoglobin (helsetest) for å unngå at løpere skulle starte med hemoglobinverdier som indikerte betydelig helserisiko, uavhengig av hvordan verdiene var blitt høye (naturlig variasjon eller manipulasjon).
Det norske og svenske skiforbundet støttet tiltaket helhjertet, men påpekte tidlig at det heftet en del usikkerhet rundt hvordan blodprøvene ble tatt og analysert. Det var betydelig variasjoner i prosedyrene ved blodtakingen og presisjonen i de hemoglobinmålingene som ble utført ved dopingkontrollene og helsetestene. Det blir derfor helt feil å påstå at alle løpere på 1990-tallet som fikk målt hemoglobinverdier på 16- og 17-tallet (g/dl) bør mistenkes for doping.
LES: Ola Rønsen slår tilbake mot SVT
Fire feilkilder
Nedenfor forklarer vi hvorfor hemoglobinverdiene hadde store feilkilder og bør tolkes med varsomhet. Det dreier seg i vesentlig grad om fire forhold:
1. FIS sine blodprøver før 2001 ble tatt under svært varierende betingelser som
kunne gi feilaktig høye verdier.
2. Målingene ble gjennomført på dårlige instrumenter som hadde store feilkilder
og målte systematisk for høye verdier.
3. Flere langrennsløpere har hemoglobinnivå godt over befolkningsgjennomsnittet
og vil naturlig ligge over 16 g/dl for menn eller 15 g/dl for kvinner.
4. Høydetreningen som ble gjort systematisk på 1990-tallet, i både det norske og
svenske laget, kunne gi enkelte av disse utøverne enda høyere hemoglobinverdier (eksempelvis på 17-tallet for menn og 16-tallet for kvinner), uten at det ble utført noen form for manipulasjon av blodet.
LES: SVT-dokumentarens påstander
Feilkilder ved prøvetakingen:
Blodprøver i forbindelse med dopingkontroller ble alltid tatt rett etter konkurransen var ferdig og derfor ofte i tilstand hvor løperen var utslitt, under stress og ofte dehydrert. Ifølge ekspertene vil disse forholdene kunne gi en naturlig økning av blodets hemoglobinnivå på fem til ti prosent. Blodprøver i forbindelse med helsetester ble tatt en til tolv timer før konkurranser; noen ganger tidlig på morgenen, noen ganger sent på kvelden før konkurransedagen.
Prosedyren ved prøvetakingen var lite standardisert med hensyn til om prøven ble tatt fra fingertupp eller fra vene på armen, om den ble tatt før eller etter
oppvarming, sittende, stående eller liggende, og så videre. Disse forholdene kan ifølge spesialister i hematologi alene utgjøre en feilkilde på fem til ti prosent.
Feilkilder ved analysemetoden:
I tillegg har «HemoCue»-instrumentet som ble brukt til måling disse årene vist seg å gi systematisk for høye målinger sammenlignet med moderne instrumenter i dag. Dopingansvarlig for FIS, Rasmus Damsgaard sier følgende om målingene med instrument som SVT baserer sine påstander på: «Screening results from the 1990’s below 18 g/dl for males and 17 g/dl for females are most likely to be within the normal range due to the known high measurements of the «Hemocue instrument». The «Hemocue» does not produce valid laboratory results used in the diagnosis of patients or in an antidoping context».
Instrumentet «HemoCue» er altså ikke egnet til å gi presise hemoglobinverdier
(feilmargin på fem til ti prosent), og i tillegg målte instrumentet systematisk for høyt. Når en løper for eksempel fikk en hemoglobinverdi på 17 g/dl, var den sanne verdien mest sannsynlig mellom 15 og 17 g/dl. Metoden og instrumentet ble skrinlagt i 2001 da FIS bestemte seg for å legge en internasjonal standard til grunn for både prøvetakingen og analysene. Ifølge FIS gir den nye standarden ti ganger så stor presisjon sammenlignet med målingene som ble utført på 90-tallet.
Verst tenkelige scenario
For å illustrere hvor store feilkildene ved hemoglobinmålingene kunne være, tar vi et eksempel: En utøver kommer i mål etter en 30 kilometer, er dehydrert og stresset, prøven blir tatt fra blod i kald fingertupp (kapillærblod) etter kun ett minutt sittende på en stol, og hemoglobin blir målt på et «HemoCue»-instrument med dårlig presisjon.
Ifølge ekspertise på blod (hematolog på Blodbanken Oslo universitetssykehus), kan da hemoglobinverdien som måles være 15 til 20 prosent høyere enn løperens normalverdi tatt i hvile, under standardiserte betingelser og målt på godkjente instrumenter. Med andre ord kan en løper med normalverdi for hemoglobin på 15g/dl ende opp med en måling på 17–18 g/dl.
Naturlig høye verdier
Utallige målinger både internt i det norske laget på 1990-tallet og i forbindelse med eksterne helsekontroller har vist at vi hadde utøvere som lå spredt på hemoglobinskalaen fra 13,5- 16,5 (menn) og 12-15,5 (kvinner) ved sesongstart i mai og før høydetrening. Noen løpere hadde imidlertid verdier godt over gjennomsnittet for befolkningen på grunn av arvelige forhold. Legger man til den effekten på hemoglobin som åtte til ti uker med høydetrening kan gi, vil verdiene normalt stige fra fem til ti prosent. Det er ikke vanskelig å skjønne at disse løperne kunne få hemoglobinverdier opp på 17-tallet av helt naturlige årsaker.
Med støtte fra både dopingekspertise og uavhengige spesialister i hematologi kan vi fastslå at mistanker og anklager mot våre løpere er grunnløse og feilaktige. Påstandene bygger på feil premisser om at alle hemoglobinverdier på 16-17-tallet er unaturlig høye. Dessuten ser man helt bort ifra at målingene som ble gjort på 1990- tallet hadde mange feilkilder som kunne påvirke enkeltmålinger i betydelig grad (15 til 20 prosent totalt). Norsk og svensk langrenn har ingen «skjeletter i skapet» når det gjelder doping. Verdens beste skiløpere ble skapt gjennom hard trening, god ledelse, et unikt lagarbeid og ikke manipulasjon av blod.
