Hopp til innhold
Kronikk

Våre siste helter

Hvorfor feiler kongen og statsministeren når Norge bør hedre dem som fortjener det mest?

Jarle Andhøy og Håvard Øien

De har fått mange lovord, men den siste æresbevisning til krigsseilerne fra norsk side mangler fremdeles, skriver Jarle Andhøy (t.v.) Bildet er tatt ved minnesmerket over krigsseilerne fra Rendalen, kalt «skogsmatrosene» den 6. mai i år, da krigsseileren Håvard Øien (t.h.) mottok en russisk æresmedalje for sin innsats.

Foto: GoAlive.tv

Norges behandling av krigsseilerne er lite å være stolt av. Tiden renner ut for konge og regjering for å gjøre en verdig offisiell seremoni til Norges siste helter, som ble glemt, sviktet og frastjålet sin krigslønn etter andre verdenskrig.

Dagens regjering skal ikke klandres for Norges svik mot krigsseilerne, men er den siste som har mulighet til å invitere, hedre og personlig takke de få som er igjen – Norges siste helter som var landets viktigste og største bidrag til de allierte og verdensfreden.

75 år siden frigjøringen av Norge, er det få igjen av både stemmene for – og krigsseilere selv, som kan motta sin symbolske heder og personlige takksigelse for innsatsen under 2. verdenskrig.

Norges viktigste bidrag

Da Norge ble invadert 9. april 1940 var det om lag 35 000 norske sjøfolk i den norske handelsflåten. Deres innsats under krigen er solid dokumentert, og både Roosevelt og Churchill har sagt at den norske handelsflåten var mer verd for de allierte enn en million soldater.

Det er verdt å minne om et kjent sitat fra den britiske admiralen Gerald Charles Dickens: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåte, kunne vi like godt be Hitler om hans betingelser.» sa Dickens til BBC i 1941.

Dagens regjering er den siste som har mulighet til å personlig takke de få som er igjen.

Den vanskelige hjemkomsten

Krigsseilerne kom tilbake til Norge, mange lenge etter at krigen var slutt og feiringen av friheten var over. De hadde befunnet seg langt unna hjemlandet da Tyskland kapitulerte. De var merket av krigen.

«Vi seilte for flagget, fedrelandet og kongen. Pengene de fikk vi aldri heller. Da jeg kom inn på rasjoneringskontoret da jeg mønstret av i jula 1947 og skulle ha rasjoneringskort – men fikk til svar «Du får ikke rasjoneringskort. Du har vært ute av landet i mere enn 3 år». Jeg var ikke regna som Norsk statsborger en gang – Det var det vi sjøfolka var verdt! Gunnar Knudsen, Byssegutt og krigsseiler.

Mange greide seg godt, men mange hadde overlevd forlis, blitt torpedert, var traumatiserte, noen alkoholisert, mange hadde problemer med å skaffe seg jobb på land, og de opplevde få eller ingen takksigelser eller belønning fra staten.

Krigsseilerne kom hjem til absolutt ingenting. Absolutt ingenting. Ingvald Wahl, Krigsseiler.

Striden om Nortraship-fondet

Det som gjorde vondt verre, var den langvarige konflikten om deres oppsparte midler i Nortraship, som endte med at krigsseilerne tapte retten til fondet. Det ble en åpen strid mellom krigsseilerne og staten, og skapte mye bitterhet.

At de mange år senere fikk en minimal erstatning, endrer ikke bildet av en smålig og lite ærefull behandling av sivile sjøfolk som gjorde en uvurderlig innsats for vår frihet.

Du kan jo tenke deg hvordan det er å komme hjem etter å ha vært ute i krig og all slags vær og torpedering og lidelser, og så håper man at man har noen penger til gode ...n så får man ingenting. Og der står man. Det er tungt å bære. Aksel Remøe, Telegrafist og Krigsseiler.

Denne triste delen av Norges historie krever handling og ikke flere tomme ord.

Kampen for anerkjennelse

Siden 70-tallet har mange sterke røster talt krigsseilernes sak. Erik Bye, Wenche Foss, Ingvald Wahl og sist Jon Michelet er blant bautaene som har kjempet for å løfte frem våre forsmådde helter.

Etter forsvarsminister Anne Grethe Strøm Erichsens beklagelse til krigsseilerne på Trebåtfestivalen i Risør 2013, har jeg fremholdt kravet til rikets fremste, at det offisielle Norge må organisere en seremoniell handling før tidsvitnene dør ut.

Jeg har de siste årene intervjuet de siste gjenlevende krigsseilerne for å dokumentere deres historie, og det er fra disse intervjuene sitatene i denne kronikken er hentet.

«Jeg ber igjen om at kongehus og regjering nå tar et initiativ til å invitere de siste tidsvitnene for nasjonal markering på kongens slott med æresutmerkelser før det er for sent.» Dette har jeg skrevet til statsminister, forsvarsminister og Slottet hvert år siden 2012. Dessverre har lite skjedd.

Regjeringen må handle nå

Det fremstår dessverre som om det offisielle Norge mener de har gjort sitt. Invitasjonen til de siste gjenlevende av nasjonens største helter har uteblitt, og i mellomtiden har de fleste falt fra.

Det har siden 2013 vært mange lovord og politisk velvilje mot krigsseilerne, men etter mitt syn mangler en offisiell handling for å anerkjenne våre sviktede helter. Denne triste delen av Norges historie krever handling og ikke flere tomme ord.

Det fremstår dessverre som om det offisielle Norge mener de har gjort sitt.

Det er uforståelig og skammelig for krigsseilerne, og for deres pårørende som mange bar med seg konsekvensene av krigens sår gjennom et helt liv at en verdig avslutning ikke har blitt gjennomført for lenge siden.

Jeg gratulerer Norge med 75 års frigjøringen, vil ærbødigst takke våre helter, og oppfordrer igjen regjeringen og kongen til å samle de siste gjenlevende krigsseilerne, helst med øvrige krigsveteraner, til audiens på Slottet – og personlig takke dem for innsatsen.

De er få igjen, og de er de siste ekte heltene som sikret friheten vi nyter i dag.