Mørket falt på og jeg ble servert te i Abdel Hakim al-Hasadis hjem. Vi snakket om framtiden, om Libya og om Syria. Han fortalte at de sendte unge menn til Syria for å slåss; om Libya sa han at han nå støttet regjeringen og han følte seg i fase med vestlig politikk, i begge landene.
Begge steder ønsket de å kvitte seg med en diktator. I Libya hadde de lykkes, i Syria ennå ikke.
Første forsøk på regimeskifte
Dette var like før parlamentsvalget i Libya, siden har det blitt umulig å ferdes i disse områdene som lenge har vært et senter for forskjellige jihadist-grupper som sender soldater rundt om i Midtøsten, og som selvfølgelig også er aktive i hjemlandet.
Byen ligger sentralt ved kystlinjen, en geografisk viktig plassering og åsted for en av de første amerikanske militære aksjonene i Midtøsten. Under Den tripolitanske krig i 1805 tok en hær ledet av den tidligere amerikanske konsulen William Eaton byen. Hæren besto av åtte amerikanske marinesoldater og rundt 500 leiesoldater. De fikk støtte av amerikanske krigsskip.
FØLG UTVIKLINGEN I LIBYA: NRKs Nyhetssenter
Amerikanerne var akkurat blitt uavhengige fra britene, og dermed mistet de britisk beskyttelse i Middelhavet, noe som igjen rammet sjøfarten til den nye statens skip. Amerikanernes mål var å bytte ut Yusuf Karamanli som styrte i Tripoli med dennes bror, som var mer vennlig innstilt overfor amerikanerne.
Det var første, men som vi nå vet, langt fra siste gang amerikanerne blandet seg inn i fremmed land for å endre maktforholdene til sin fordel. I dag ville vi vel sagt at de forsøkte å skifte det sittende regime.
Aksjonerte mot Al Qaida-topp
Denne uka var amerikanerne igjen på farten, om enn lenger vest i landet.
Amerikanske elitestyrker hentet ut en av de mest ettersøkte Al Qaida-toppene, Abu Anas al-Libi. Han var riktignok ikke så sentral i organisasjonen lenger, men det ble igjen tydelig at islamistgruppene og amerikanerne ikke har sammenfallende interesser, i hvert fall ikke på sikt.
Utenriksminister John Kerry sa aksjonen skjedde i forståelse med den libyske regjeringen, men om de har fått en separat tillatelse eller bare benytter seg av mandatet de fikk etter drapet på den amerikanske ambassadøren Chris Stevens i Benghazi, er uklart.
Både patriotiske libyere og islamister mislikte aksjonen, og regjeringen fikk kritikk for å ha tillatt den, selv om statsminister Ali Zeidan hele tiden har nektet for å kjent til det som skulle skje.
Kidnappingen kan ikke ha vært spontanaksjon
Vi vet ennå ikke sikkert hvorfor Libyas statsminister Ali Zeidan ble tatt til fange.
Kidnapping har blitt et vanlig pressmiddel i libysk politikk og maktspill. Men det er sannsynlig at det er knyttet til denne militæraksjonen, i hvert fall som en utløsende årsak, som en form for hevnaksjon. Ifølge nyhetsbyrået Reuters har en gruppe som kalles «Operations Room of Libya`s Revolutionaries» tatt på seg ansvaret for aksjonen og knytter den direkte til den amerikanske militæraksjonen mot Abu Anas al-Libi.
Dette kan ikke ha skjedd uten videre, dette kan ikke ha vært noen spontanaksjon. Han ble kidnappet fra den største og best bevoktede hotellet i byen, Corinthia Bab Africa Hotel. Jeg har selv bodd der. Det er ikke et hotell hvor en gruppe bevæpnede menn bare kan dukke opp. Det krever koordinasjon, mange soldater og ikke minst innflytelse.
Vitner sier til avisen Tripoli Post at ingen skudd ble avfyrt og han ble ført inn i en bil og deretter fraktet bort. Det så mer ut som en arrestasjon.
LES OGSÅ: - Dette var en maktdemonstrasjon fra militsgruppen
Bevæpnet frigjøring
Han ble ikke sittende lenge. Timer etterpå ble han satt fri. En annen militsgruppe grep inn, med våpen i hånd ifølge vitner, og de skal nå ha fraktet ham tilbake til hotellet hvor han ble tatt til fange i dag morges.
Ali Zeidan var tidligere menneskerettighetsadvokat og Gaddafi-motstander med base i Genève, og ble utnevnt som statsminister etter at liberale kreftene vant parlamentsvalget i fjor, dog med mye politisk strid.
Både tilfangetaking og måten han ble satt fri på viser hvor svak den libyske sentralmakten er, i den grad man kan snakke om noe slikt, og at to år etter Moammar Gaddafis død har stemmeurnene fortsatt langt mindre makt enn våpnene i Libya.
