NRK Meny
Kronikk

Våpenhvile i sykkelkrigen

Norske bilister og syklister burde kjempe mot sin felles fiende: Den dårlige tilretteleggingen for sykler. Det er den som skaper konflikten.

På vei til jobb ble Morten How Lode presset i asfalten av en bilist. Med kamera på sykkelen har syklistene nå begynt å dokumentere kampen som foregår i norske gater.

Denne reportasjen viser hvordan det har tilspisset seg mellom syklister og bilister i hovedstaden.

«Sykkelkrigen» finnes i tabloide overskrifter. Men sykkelhatet merkes mer i nettavisenes kommentarfelt enn i trafikken – heldigvis. De fleste bilister er høflige og hensynsfulle. Men noen ødelegger for de mange. Hovedproblemet er ikke aggressive bilister og syklister. Det er dårlig tilrettelegging. Da blir det til tider kamp om plassen.

Ta Oslo som eksempel. Her er det mer enn nok av plass til å lage gode sykkelforhold. Men når halve gatearealet disponeres til parkerte biler, da blir det vanskelig i tillegg å finne plass til syklister. Kommunen bruker mye mer på å subsidiere bilister med gratis gateparkering enn de bruker på å legge til rette for sykkel.

Det er et spørsmål om politiske prioriteringer. De reelle prioriteringene viser seg i det man gjør, ikke i det man sier. I praktisk handling prioriterer politikerne bil. Syklister prøver man å legge til rette for om det blir plass til overs etter at alle andre har fått sitt. Det lille som finnes av vei tilrettelagt for sykkel er preget av at man har villet få syklistene vekk fra kjørefeltet, ikke av at man har villet gi god fremkommelighet for syklister. Det er for lite og det er for dårlig.

Sykkelfeltene er ubrukelige

Gnisten som antente forsommerens debatt om «sykkelkrigen» var en syklist som valgte kjørefeltet i Kirkeveien, og en taxisjåfør som åpenbart mente at syklister hadde å flytte seg for bilister som vil rykke et hakk fram i køen. Heldigvis kunne syklisten dokumentere det som skjedde med sitt hjelmkamera.

Hendelsen i Kirkeveien er et illustrerende eksempel på det jeg mener. Sykkelfeltene er ubrukelige. På en så trafikkert vei skulle de ha vært 180 centimeter brede (og burde vært fysisk adskilt fra biltrafikken). På lange strekninger av Kirkeveien er de bare 80-90 cm brede. Jeg forstår godt at syklister velger kjørefeltet. Andre velger fortauet.

I 2012 ble åtte personer drept i oslotrafikken. Alle var syklister eller fotgjengere.

Olav Torvund, jusprofessor og blogger

I 1998 ble det vedtatt at sykkelvei langs Kirkeveien skulle ha førsteprioritet. Dette var ikke fordi man plutselig oppdaget behovet. Det var fordi det hadde blitt lovet mange ganger før, uten at noe skjedde – heller ikke perioden da Ap og SV hadde byråd i Oslo. Siden den gang har man blant annet klart å bygge Svartdalstunnelen, Operaen, Operatunnelen og Lørentunnelen. Men sykkelvei langs Kirkeveien har man fortsatt ikke klart å bygge. Vi er ikke imponert.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ingen unnskyldninger er akseptable

I 2012 ble åtte personer drept i oslotrafikken. Alle var syklister eller fotgjengere. En av dem var en syklist som ble drept i Kirkeveien. Den ulykken hadde ikke skjedd og hun hadde vært i live i dag, om politikerne hadde gjort det de lovet for minst 15-20 år siden.

Det er ikke vanskelig. Politikerne har ansvaret. Men de mangler vilje. Det er realiteten. Ingen unnskyldninger er akseptable.

Kirkeveien er ikke enestående. Oslo har laget «miljøgater» i Thor Olsens gt og i Arendalsgata. «Miljøgater» synes for Oslos politikere å være et par trær og ekstra dyre parkeringsplasser. Det er ingen plass for syklister i «miljøgatene». Man legger om Bogstadveien uten noe tilrettelegging for syklister.

Man mener åpenbart at det er viktigere med firefeltsvei for biler mellom Tøyenparken og Operaen, fremfor fremkommelighet og sikkerhet for syklister. Derfor lager man ikke sykkelfelt i Nylandsveien. Selv de nye sykkelfeltene i Bjørvika er laget for smale. Brede blomsterkasser er åpenbart viktigere enn sikkerhet og fremkommelighet for syklister. Listen kunne vært veldig lang. Politikerne prioriterer bil og blomsterkasser.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Skjøv problemet over på fotgjengerne

Syklister er kjørende og skal i utgangspunktet sykle i kjørefeltet. Hvis det er sykkelfelt, kan man velge dette. Men det er ikke påbudt. Det kan være mange grunner til ikke å bruke sykkelfeltene.

I Oslo legges det for eksempel ofte parkeringslommer innenfor sykkelfeltet, i strid med Vegvesenets anbefalinger. Enhver syklist vet at man ikke må sykle i parkerte bilers dørsoner. Med parkeringslommer blir sykkelfeltet ikke mer enn den sikkerhetsmarginen man må ha til de parkerte biler, om man sykler i kjørefeltet.

I mer siviliserte sykkelland får man ganske store bøter for slikt.

Olav Torvund, jusprofessor og blogger

Norge er et av de meget få land hvor det er tillatt å sykle på fortauet. I mer siviliserte sykkelland får man ganske store bøter for slikt. Å tillate sykling på fortau var et stort feilgrep. Politikerne skjøv problemet over på fotgjengerne. Dermed har vi konflikt både i kjørefeltet og på fortauet. Politikerne kunne igjen lukke øynene og innbille seg selv at de hadde løst problemet.

Tverrpolitisk svik

I Oslo har det vært investert mangfoldige milliarder i nye veisystemer, men syklistene blir i praksis alltid glemt. Man la E18 i tunnel fra Filipstad til Sørenga, men fortsatt er det ikke brukbar sykkelvei gjennom denne delen av byen. Det ble laget tunnel mellom Gamlebyen og Ryen, men ikke noe av det frigjorte veiarealet ble disponert til sykkel. Sykkelveier er garnityr som man henger på til slutt, om det er noe plass igjen.

Sykkelveier er garnityr som man henger på til slutt, om det er noe plass igjen.

Olav Torvund, jusprofessor og blogger

Det er 36 år siden regjeringen Nordli lovet at alle norske byer skulle ha et hovedsykkelveinett innen 1985. Siden har det vært mye prat, men sørgelig lite handling. Det mangler politisk vilje både hos de rødgrønne og blågrønne. Det er et tverrpolitisk svik mot syklister både på nasjonalt og lokalt nivå.

Alle er tjent med bedre forhold for syklister, også bilistene. Syklistene og bilistene bør slåss mot myndighetene, ikke mot hverandre.