Kommentar

Vanskeligst for Solberg 

To ting på «s» utenfor deres kontroll avgjør om Støre eller Solberg blir statsminister etter valget neste år.

Stortinget: Debatt om statsministerens redegjørelse om regjeringens sammensetning

Slik det ser ut nå, går det mot regjeringsskifte, skriver Lars Nehru Sand.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det er sommerferien før den lange valgkampen.

Fra høsten og inn handler alt om stortingsnominasjoner, programarbeid og ja; å vinne velgere.

– Det er jo valgkamp hele tiden, sier de fleste partistrateger.

Mange lander sitt partistandpunkt lenge før valgbodene er på plass i gatebildet og valgsendingene starter på TV.

Slik det ser ut nå, går det mot regjeringsskifte – dersom man ser på:

  • Snittet av junimålingene
  • Norstats halvårsbarometer, en sammenslåing av alle målingene for NRK og Aftenposten hittil i år.
  • En utvikling i partienes oppslutning likt snittet av siste tre valgkamper fra juni året før til valgdagen.

Alle tre regnemåtene indikerer per nå dessuten at Ap+Sp+SV ikke får flertall.

Halvårsbarometer 2020 mot valgresultat 2017

Periode 2/1–3/6. 4291 intervjuer. Feilmarginer fra 0,4–1,3 pp.
R
4,2 %
+1,8
SV
7,0 %
+1,0
AP
24,3 %
−3,1
SP
15,8 %
+5,5
MDG
4,9 %
+1,7
KRF
3,5 %
−0,7
V
2,9 %
−1,5
H
22,9 %
−2,1
FRP
12,5 %
−2,7
Andre
1,9 %
+0,1
Kilde: Norstats halvårsbarometer, en sammenslåing av alle målingene for NRK og Aftenposten hittil i år, sammenliknet med valgresultatet 2017

Det er likevel for tidlig å avblåse at Solberg kan klare det utrolige; en tredje periode sammenhengende som statsminister.

Slik det ser ut nå er det ikke nødvendigvis Arbeiderpartiet som avgjør om Støre blir statsminister, det er sperregrensen og Senterpartiet.

Aps svake utgangspunkt

Aps juni-snitt på 24,2 prosent er lavere enn partiet har ligget på tilsvarende tid i stortingsperioden de siste fire stortingsvalgkampene.

Det underbygger at Ap vil gjøre et dårlig valgresultat. Støre må gjenskape Stoltenbergs aller beste valgkamp fra 2009 for å nå 30-tallet.

Aps endring siste 15 måneder før et valg, varierer stort.

Med de tre siste valgkampene i mente, kan Ap både tape 6,7 prosentpoeng og tjene 9,4 prosentpoeng. Snittet er en vekst på 1,2 prosentpoeng fra juni året før til valgresultatet.

Det vil si et 21-resultat på 25,4 prosent.

Ap har hatt en stabil vår rundt 25 prosents oppslutning som det største opposisjonsparti.

Det sammenslåtte Norstat-barometeret viser 24,3 prosent oppslutning. Kun 67 prosent av velgerne som stemte Ap i 2017 ville stemt Ap igjen. 17 prosent sitter på gjerdet. Det viser Aps potensiale.

Samtidig viser bakgrunnstallene Aps store utfordring:

Ap taper samlet sett

  • 40.000 velgere til Senterpartiet
  • 22.000 velgere til SV
  • 16.000 velgere til Rødt
  • 10.000 velgere til MDG

Ap evner kun å hente 25.000 velgere over midtstreken fra de fire partiene som støtter Solberg som statsminister.

Senterpartiets vekst

Det er nemlig Senterpartiet som klarer det opposisjonsledere har som mål: Å flytte velgere fra posisjon til opposisjon.

Senterpartiet henter samlet sett mer enn 63.000 velgere fra de fire partiene som nå danner budsjettflertall i Stortinget.

  • 27.000 fra Høyre
  • 26.000 fra Frp
  • 7.000 fra KrF
  • 3.000 fra Venstre

De ikke-sosialistiske partiene bidrar til 46 prosent av Senterpartiets nye velgere.

Senterpartiet står for 25 prosent av velgertapet til de fire ikke-sosialistiske partiene i sum. Ap kun 10 prosent.

De tre siste valgkampene har Senterpartiet hentet mest mellom valgkampene, minst de to siste halvårene i forkant av den intensive valgkampen.

De tre siste valgkampene har Sp likevel ligget lavere juni før valgåret, enn på valgdagen. Snittet av de tre valgkampene viser en vekst på 1,9 prosent. I 2017 vokste de hele 4,1 prosentpoeng i perioden fra forsommeren året før frem til valgresultatet.

En vekst på 1,9 prosentpoeng fra årets junisnitt, vil gi et valgresultat på 16 prosent.

Kampen rundt sperregrensen

Snittet av junimålingene viser det samme som Norstats halvårsbarometer:

  • Venstre og KrF under sperregrensen.
  • Rødt og MDG over sperregrensen.

Dette samsvarer nesten med valgresultatet nasjonalt for fylkestingsvalget i fjor, kun med forskjell fra at Rødt da fikk 3,9 prosent.

Venstre og MDGs situasjon virker å være mest stabil.

Hvorvidt Rødt havner over og KrF under, virker mer usikkert og mer avhengig av hvordan valgkampen blir.

Norstats halvårsbarometer gir Venstre 2,9 prosent oppslutning. Innenfor feilmarginene 2,4-3,4 prosent.

Månedssnittet er 3,0 prosent. Venstre har de tre siste valgkampene ikke klart å løfte seg mer enn 0,4 prosentpoeng fra juni året før. I 2009 gikk de tilbake 2 prosentpoeng denne perioden, og fikk kun inn 2 representanter på Stortinget.

Venstre har de siste stortingsvalgkampene ikke løftet seg så mye på 15 måneder før et valg som de nå må gjøre for å komme over sperregrensa.

Samtidig: I 2017 løftet Venstre seg fra 3,3 i snitt i den første valgkampuken til 4,4 som valgresultat.

Partiet har for vane å bytte ut store deler av velgermassen mellom valg. Halvårsbarometeret viser at færre enn 40 prosent av 2017-velgerne nå ville stemt Venstre. 28 prosent av velgerne sitter på gjerdet.

Det er umulig å beregne hva et avklart lederspørsmål, kanskje et mer definert politisk prosjekt vil ha å si for oppslutningen.

En av konkurrentene er MDG. Partiet har vært bemerkelsesverdig stabile også gjennom en koronakrise, hvor klimakrisen ikke har dominert dagsorden.

MDG måles til 4,9 prosent på Norstats halvårsbarometer, det er signifikant over sperregrensen.

KrF har et månedssnitt på 3,6 i juni, deres dårligste forsommer-oppslutning året før et stortingsvalg på 2000-tallet. Partiet gjør sjeldent gode valgkamper.

Uklare regjeringsalternativ

De siste fire valgkampene har det vært en fordel å ha et avklart regjeringsalternativ, i betydning et realistisk flertall, særlig for Ap og Høyre.

Neste års valgkamp blir den første på flere år hvor ingen av de to statsministerkandidatene ser ut til å kunne ha det.

Gitt at Frp fortsatt ikke vil støtte en regjering de er en del av, har ikke Solberg et flertall. Høyre vil selvsagt ha bredest mulig borgerlig samling, men må gå til valg på at dagens trepartiregjering må fortsette.

Støre sier han vil samle alle som vil felle Solberg, men det laget spriker. Ap vil helst snakke om SV og Sp som naturlige regjeringspartnere. Sp vil unngå SV, MDG og Rødt.

SV vil ha en rødgrønn trepartiregjering som i 05–13. Rødt vil ha innflytelse. MDG vil samarbeide med alle partier bortsett fra Frp.

At det er såkalt «kaos» på begge sider kan nøytralisere forholdet, men neppe stoppe diskusjonen. For Høyre og Ap bidrar det til støy, for de øvrige partiene blir det en kamp om oppmerksomhet og dagsorden.

Balansegangen mellom å stille krav, bli sett på som irrelevante og å bli tatt for gitt, er av og til syltynn.

De siste årene har vist at man ikke trenger flertallsregjering for å styre, eller at det nødvendigvis er så mye mer stabilt.

Mdg og Rødt blir neppe regjeringspartier, men vil mest sannsynlig vippe flertallet bort fra Solberg. Det vil de nok ha betalt for i politisk gjennomslag, uansett.

For akkurat nå er dette Støres fordel:

Sperregrensen og Senterpartiet ser ut til å gjøre en jobb Ap tradisjonelt har klart selv: Ta makten fra Høyre.