Støres hvetebrødsdager er over

De endringene finansminister Vedum la fram for Stortinget mandag, hadde få overraskelser.

De to enkeltområdene som skapte mest debatt, handlet ikke overraskende om avgifter.

Grunnen er at de griper inn i de to enkeltsakene som velgerne var mest opptatt av i valgkampen – ulikhet og klima.

Den største nyheten var redusert el-avgift med bortimot 3 milliarder kroner. Åpenbart et forslag i tråd med Hurdalplattformens løfter om å «redusere avgifter som rammer folk flest, som for eksempel elavgift og drivstoffavgifter», men også et svar på høstens strømkrise som rammer lavinntektsfamilier hardt.

Både Høyre og SV angrep forslaget for å være for lite målrettet: Virkningen for hver enkelt familie er beskjedne, 500–1000 kroner spart.

Forslaget kommer neppe til å overleve budsjetthøsten i den formen.

Det er også høyst diskutabelt om forslaget har størst virkning for lavinntektsfamilier. I hvert fall er det en åpenbar sideeffekt at velstående middelklassefamilier med store hus og oppvarmet oppkjørsel får mer penger ut av forslaget enn de virkelig fattige.

• LES OGSÅ: Dette betyr det justerte budsjettet for deg

Spagat mellom SV og Sp om miljøavgifter

Det andre forslaget handler om miljøavgifter.

Da Hurdalsplattformen ble presentert, svarte Støre unnvikende på spørsmål om hans regjering ville følge opp Solberg-regjeringens forslag om 28 prosent økning av CO2-avgiften.

Denne miljøavgiften er det enkeltforslaget som har størst betydning for reduserte klimautslipp fram mot 2030.

I sitt siste budsjett var Solberg frigjort fra hensynet til Frp, og skjermet ikke lenger drivstoffavgiftene. Støres kommentarer spilte på det poenget. Han skapte dermed usikkerhet om hans regjering ville følge det opp – fordi Senterpartiet har argumentert knallhardt for å redusere drivstoffavgifter, i en konkurranse om velgerne med Frp.

Løsningen i budsjettet bærer preg av Aps vanskelige spagat mellom Sp og SV. Den spagaten endte med en sterk økning av CO2-avgiften, men en beskjeden økning av drivstoffavgiftene.

Regjeringen skriver i dokumentene at denne skjermingen av bensin og dieselprisene for økningen av CO2-avgiften, gjør at utslippsreduksjonene blir 1,5 til 2 millioner tonn mindre i 2030.

De store talls logikk

Budsjettforslaget bærer preg av de store talls logikk, der målkonfliktene står i kø.

Det koster å gi noe til alle «vanlige folk» fordi det er blant dem det store flertallet befinner seg. Skal alle få noe redusert strømpris, renner milliardene.

Skal to tredel av velgerne få skattelette koster det milliarder, men det blir ganske lite på hver. Skal alle løfter om tiltak for en satsing på distriktene synes i budsjettet, blir det mange tiltak, men ingen store grep. Selvsagt er det et løft for kommunesektoren i dette budsjettet, men det gikk ikke lang tid før kravene om ekstra satsing for å støtte kollektivtilbudet som opplever inntektssvikt kom.

Hvetebrødsdagene over

Det er ingen som kan forvente at en ny regjering klarer å snu opp ned på et budsjett i løpet av få uker. Likevel gir dette budsjettet et forvarsel om det fragmenterte politiske landskapet Støres regjering må operere i.

Det er svært krevende å bygge bro mellom et sentrumsorientert Sp og en miljøorientert venstreside som opplever vind i seilene.

Situasjonen på borgerlig side ser i øyeblikket like krevende ut med et Frp som er fullstendig fristilt og et KrF som ligger med brukket rygg.

Men det er Støre som nå har oppgaven å skaffe flertall for sine ulike forslag: De første ukene har det vært en positiv aura rundt regjeringen, der flere spennende og ukjente statsråder har profilert seg. Nå kommer den grå politiske hverdagen der resultatene teller.

Tøffe forhandlinger

De nærmeste ukene vris oppmerksomheten over mot SV. Partiet har en strategisk vippeposisjon etter at flertallsprosjektet på Hurdal brøt sammen.

Kravene vil være tøffe, og innrettet på områdene ulikhet/skatt/velferd og klima/olje.

De første uttalelsene fra Kari Elisabeth Kaski markerer på den ene siden sterke krav, men undertonen er likevel preget av en viss realisme om hva partiet kan forvente i det aller første budsjettet.

Hvis vi et øyeblikk trekker en parallell til situasjonen i Sverige, kan vi se et interessant skifte i venstresidens lojalitet overfor det større sosialdemokratiske partiet.

Den nyvalgte sosialdemokratiske partilederen, Magdalena Andersson, sier Vänstrepartiets leder Nooshi Dadgostar har valget mellom å støtte henne som ny statsminister – eller å sette inn en nasjonalkonservativ regjering med støtte av Sverigedemokraterna.

Uttalelsen kommer etter at SVs svenske søsterparti har krevd forhandlinger før partiet aksepterer Andersson som ny statsminister i en kommende statsministeravstemning i Riksdagen.

Dagostar støttet før sommeren et mistillitsforslag mot Löfven, som innebærer at Sosialdemokratene ikke kan ta dem for gitt i noen sammenheng.

Det er mange i SVs ledelse som har sans for søsterpartiets militante linje. Kanskje Støre vil merke det i høst?