Hopp til innhold
Kronikk

Valgsystemet er utdatert

Valgsystemet i Storbritannia er i utakt med utviklingen i folket. Det er i ferd med å bli et demokratisk problem.

Nigel Farage fra UKIP lanserer partiets nye valgplakat.

Nigel Farage (her fremst i grønn jakke) og hans parti UKIP plukker velgere fra begge sider av det politiske spekteret. Bildet er tatt under lanseringen av UKIPs valgplakater denne uken.

Foto: Matt Dunham / Ap

I april 2010 møttes lederne for de tre største britiske partiene i flere direktesendte TV-debatter. Det var første gang dette skjedde i en britisk valgkamp. Under en måned senere hadde Storbritannia fått sin første koalisjonsregjering siden krigen.

Mens 2010 skaket det politiske etablissementet, kan valget den 7. mai i år vise seg å skylle det hele ned i do. Når britene skrur på TV-en i kveld får de se ikke tre, men syv, partiledere i debatt. Det viser at den tradisjonelle partitilhørigheten i Storbritannia har blitt fragmentert, og også hvorfor dette valget blir det mest uforutsigbare i manns minne.

FØLG UTVIKLINGEN I STORBRITANNIA: NRKs samleside

Bygget for to kjedelige parti

I 1951 stemte 97 prosent av velgerne enten for Labour eller Det konservative partiet. Sist søndag viste en meningsmåling at de to partiene fikk knapt en tredjedel av stemmene hver, mens Liberaldemokratene (Libdems) - upopulære etter koalisjonssamarbeidet med de konservative - var nede på ynkelige åtte prosent.

Mens 2010 skaket det politiske etablissementet, kan valget den 7. mai i år vise seg å skylle det hele ned i do.

Mark Lewis

I stedet for å bare velge mellom Labour, Det konservative partiet og LibDems, vil britene nå også høre meningene til UK Independence Party (UKIP), De grønne, Det skotske nasjonalpartiet (SNP) og Democratic Unionist Party (DUP) fra Nord-Irland. Hvem som helst av disse kan ende opp med å spille en rolle i regjeringen etter valget.

Et så fragmentert politisk landskap virker nok ikke så oppsiktsvekkende i et land som Norge, der koalisjoner er vanlige. Men det britiske politiske systemet er bygget for at velgerne skal stemme på to store, kjedelige parti. Det er ingen partilister eller andrestemmer som skal telles. Det er bare den mest populære politikeren i hver av de 650 valgkretsene som får plass i Parlamentet.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Stabilt, men utdatert

Det er et urettferdig system for de mindre partiene, som ikke kan få inn noen i Parlamentet med mindre de er toppvalget i spesifikke områder. Storbritannia har likevel valgt å holde fast ved systemet, fordi det har gitt stabile regjeringer som kan styre i flere år og få ting gjort. I tillegg hadde man to partier som reflekterte klassebekymringer på den tradisjonelle venstre- og høyresiden.

Den komfortable to-parti-dynamikken er lagt i grus av endringer i demografi og holdninger som sakte har spredd seg i befolkningen.

Mark Lewis

Men etter finanskrisen i 2008 og skandalen med parlamentsmedlemmenes utgift-refunderinger i 2009 har folk flest mistet troen på at den tradisjonelle politikken kan fungere. Den komfortable to-parti-dynamikken er lagt i grus av endringer i demografi og holdninger som sakte har spredd seg i befolkningen.

Problemer for noen, muligheter for andre

For det første: Selv om mange skotter identifiserer seg sterkt med de tradisjonelle klassedistinksjonene, er det stadig færre engelskmenn som gjør det. Labour har på nasjonalt nivå dreid mot høyre, noe som har skapt rom for at SNP (som har som en av sine viktigste saker at Skottland skal løsrive seg fra Storbritannia) kan posisjonere seg som det sanne demokratiske alternativet. Alt tyder på Labour nå helt mister fotfeste i Skottland. De konservative har allerede mistet det.

Samtidig går de politiske skillelinjene i England, hvor 84 prosent av befolkningen i Storbritannia bor, mer langs akser som alder, utdanning, konservatisme og holdning til minoriteter.

Dette skaper strategiske problemer for både Labour og de konservative. Samtidig skaper det muligheter for opposisjonspartier som UKIP og De grønne.

Det nye Storbritannia

Fabrikkarbeidere bryr seg kanskje ikke stort om økonomisk redistribusjon, men de er fly forbanna på polakkene som står foran dem i køen på legekontoret. Pensjonister i Kent er kanskje ikke så engasjert i en velferdsreform, men homofilt ekteskap får dem til å se rødt. UKIP plukker stemmer fra begge sider av det politiske spekteret ved å appellere til eldre, folk med lite utdanning, distriktene, de som er mer fremmedfiendtlige og mindre komfortable i det nye Storbritannia.

Dette er folk som føler at de har mer til felles med den karismatiske, seidelsvingende UKIP-lederen Nigel Farage, enn de har med de London-baserte, Oxford- og Cambridge-utdannede lederne i de tre største partiene. Både Labour og De konservative har forsøkt å fange opp UKIP-effekten ved å flørte med innvandringsproblematikk, som synes å være en bekymring for velgere. Men hver gang de gjør det, risikerer de å fremmedgjøre de yngre, urbane velgerne med høy utdanning. Disse er igjen til en viss grad representert av De grønne.

Mens den tradisjonelle partilojaliteten brytes opp, er det gamle politiske systemet som favoriserer store, regionale partier fortsatt på plass.

Mark Lewis

Mens den tradisjonelle partilojaliteten brytes opp, er det gamle politiske systemet som favoriserer store, regionale partier fortsatt på plass. Dette systemet truer mer enn noen gang valgets demokratiske legitimitet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Interessant politikk, men...

Selv om de samlet bare får to tredjedeler av stemmene, kan Labour og de konservative fortsatt få mer enn 90 prosent av de 650 plassene i det britiske parlamentet. Samtidig vil de 20 prosent av stemmene som UKIP og De grønne ligger an til å få, sannsynligvis bare gi dem fem plasser - de kan også ende opp med ingen.

SNP ser ut til å bli bare det sjette mest populære partiet, målt ut fra det totale stemmeantallet. Men siden partiet står så sterkt i Skottland kan det sikre seg mer enn 40 plasser i Parlamentet, og være sannsynlig partner i en koalisjonsregjering.

Med fare for å spå utfallet av det mest uforutsigbare valget på lang tid: Det kan bety at et parti som per nå ser ut til å sikre seg bare fire prosent av det totale antallet stemmer, og som ikke en gang ønsker å være med i Storbritannia, kan få gjennomslag for sin politikk på tvers av folkemeningen hos flertallet av briter.

Det kan kanskje gi oss interessant politikk. Men det er ikke spesielt bra for demokratiet.