Covid-19-vaksinene som brukes her i landet er godkjent for bruk ned til 12-årsalderen.
Mens regjeringen nettopp har besluttet at 16- og 17-åringer skal tilbys vaksine, virker det som at FHI foreløpig ikke har tatt stilling til om barn i alderen 12–15 år bør vaksineres, med mindre de har alvorlig underliggende sykdom.
Fordi barn i all hovedsak tåler covid-19 bedre enn voksne, har vaksinering av barn ikke vært en prioritet. Den uttalte hovedmotivasjonen bak vaksineprogrammet har også vært å forhindre dødsfall og alvorlig sykdom.
Samtidig er det offentlige ordskiftet for tiden i stor grad rettet mot smittetall, i fravær av omfattende død og sykehusinnleggelser.
Smittetall har lenge vært en viktig pådriver av tiltak fra myndighetenes side, som følge av en frykt for at styring etter sykehusinnleggelser og dødsfall ikke vil være i stand til å treffe nødvendige beslutninger før det er for sent.
Kanskje like sentralt i dette som rene smittetall har det vært å følge med på trender, om smitten stiger eller synker.
Disse reflekteres i det beryktede R-tallet.
R-tallet angir hvor mange som smittes videre (i gjennomsnitt) av én smittet person. Er R-tallet større enn én, vil flere og flere bli syke. Hvis R-tallet er mindre enn én, vil sykdommen gradvis forsvinne.
Drømmemålet for vaksinering er å presse R-tallet under denne grensen og oppnå flokkimmunitet.
Hvor mange som må vaksineres for å få flokkimmunitet er vanskelig å vurdere nøyaktig og avhenger av mange faktorer. Hvor effektive er vaksinene mot spredning? Hvor smittsom er sykdommen i utgangspunktet? Det finnes omtrentlige formler som kan gi en pekepinn, men disse er basert på veldig forenklede antagelser.
For mer nøyaktige anslag trenger man kunnskap om hvordan folk treffer hverandre, og hvordan det samsvarer med vaksinefordelingen. Noen mennesker har mange flere kontakter enn andre og kan dertil smitte flere enn en gjennomsnittsperson.
Folk omgås dessuten ikke tilfeldig – det finnes mønstre. Ett av disse er at man omgås mest med folk på sin egen alder. Barn omgås i stor grad med andre barn, først og fremst på skolen, men også i idrettslag, på fritidsaktiviteter og i egen familie.
Som følge av dette, vil en betydelig andel av smitten et barn kan videreføre være rettet mot andre barn.
I vår datamodellering finner vi at med et R-tall på rundt 3 for en uvaksinert befolkning, vil selv en perfekt vaksinering av alle voksne ikke være tilstrekkelig for å oppnå flokkimmunitet. Det til tross for at dette dekker nærmere 80 prosent av befolkningen.
Skal man ha en mulighet til å nå flokkimmunitet, er det nødvendig å vaksinere barn.
Hvordan skal vi forstå dette?
Som et enkelt eksempel kan man tenke seg ti adskilte byer, alle med lik populasjon og smitteutbredelse.
Hvis man fullvaksinerer ni av disse, men gir null vaksiner til den siste, vil det gjennomsnittlige R-tallet først falle voldsomt (opptil 90 prosent hvis vaksinen forhindrer smitte perfekt), siden smittede i de ni vaksinerte byene vil videresmitte svært lite.
Etter hvert vil nesten alle tilfellene være i den uvaksinerte byen, hvor R-tallet er som før. Siden de i denne byen er like smittsomme som før, og nå utgjør de aller fleste av de smittede, spretter R-tallet opp igjen til gammelt nivå, og smitten vil virke som den stiger igjen.
Det betyr ikke at vaksineringen ikke har gjort nytte – de aller fleste er beskyttet, og vekstpotensialet til smitten er mye lavere.
Noe lignende vil skje hvis man bare fullvaksinerer noen aldersgrupper, men fullstendig overser andre.
De i uvaksinerte aldersgrupper vil fortsette å smitte hverandre like mye som før inntil de fleste har vært gjennom sykdomsforløpet. Hvis utgangspunktet før vaksine er at ett smittet barn i snitt ville smittet minst ett annet barn, påvirkes ikke dette av at de voksne er fullvaksinerte.
I et smittebilde dominert av barn vil man fort kunne ende opp med å se en stigende trend. Men denne trenden vil ikke kunne nå de toppene som var mulige før de voksne ble vaksinert.
Regjeringen signaliserer at når hele den voksne befolkningen er tilbudt andre dose, vil nesten alle tiltak bortfalle. Dette begrunnes i den lave risikoen covid-19 utgjør for barn.
Det er allikevel omtrent 985 000 barn under 16 år i Norge, og da vil selv små sannsynligheter for alvorlig eller langvarig sykdomsforløp kunne ramme et stort antall barn.
Hvorvidt en slik utvikling er akseptabel for samfunnet er et sammensatt spørsmål. Det avhenger blant annet av det sannsynlige antall dødsfall, antall alvorlige sykdomstilfeller og helsevesenets bæreevne. Men det avhenger også av livskvalitet og samfunnets grunnleggende verdier som personlig frihet og beskyttelse av svake grupper.
Dette er et politisk spørsmål som det kan være vanskelig å svare på, og som sannsynligvis fører til sterk misnøye uansett hvilke beslutninger man faller på.
Vaksinering av barn kan gjøre det lettere.
