Hopp til innhold
Replikk

Uverdig behandling av hvem, Moland?

Hjemmefrontmuseets leder bommer fullstendig på målet i sin kritikk av vår film om Pellegruppa. Det er ikke Max Manus som har blitt uverdig behandlet.

Rakkenes Morten Conradi Sverre kokkin

Regissør Morten Conradi, hovedperson Sverre Kokkin fra Pellegruppa og regissør Øystein Rakkenes presenterte dokumentaren «Det siste vitnet» på Kortfilmfestivalen i Grimstad sist uke. Dokumentaren avstedkom skarp kritikk fra historiker og leder ved Norsk Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland. Regissørene tar i denne replikken kraftig til motmæle mot kritikken.

Under overskriften «Et uverdig spill» kommer lederen for Norges Hjemmefrontmuseum Arnfinn Moland med skarp kritikk av undertegnede i forbindelse med lansering av vår siste film, Det siste vitnet.

Men Moland bommer fullstendig på målet. En film som i sin helhet viser den skammelige behandlingen Pellegruppa fikk etter krigen, prøver Moland å få til og framstå som en film som diskrediterer Max Manus. Uverdig, Moland? Se filmen og åpne blikket for noen som virkelig ble behandlet uverdig.

Likebehandling?

Moland skriver dessuten at Pellegruppa ble likebehandlet med alle andre motstandsfolk som opererte i Norge og som ikke var en del av et militært apparat. Ingen ble dekorert for sin innsats.

Moland skriver Pellegruppa ble likebehandlet. Dette er feil.

Morten Conradi og Øystein Rakkenes, regissører av «Det siste vitnet»

Dette er feil. Da det i 1946 skulle innstilles til Krigsmedaljen for dem som hadde gitt sitt liv i kampen mot nazismen, sendte Norges kommunistiske parti en liste med rundt 140 navn til Forsvarsdepartementet. Ingen, kanskje med et par unntak, ble funnet verdige. Likebehandling?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Helt radert vekk

Også på andre områder har det vært en systematisk forskjellsbehandling mellom de frittstående og kommunistledete motstandsgruppene og de regjeringskontrollerte. Det gjelder, historieverk, filmer og lærebøker – og ikke minst hvem som søkte og som ble funnet verdige nok til å motta krigspensjon.

Så sent som i 1995 utga Forsvaret et blad i et opplag på 1,1 millioner, der den kommunistinspirerte motstanden ikke ble nevnt med ett ord.

Morten Conradi og Øystein Rakkenes, regissører av «Det siste vitnet»

De kommunistiske og frittstående motstandsgruppene er så å si helt radert vekk i de alminnelige historieverkene fra 1940, 50 og -60 årene. Rett nok gikk det mot en mer balansert historiefremstilling på 1980-tallet. Men så sent som ved frigjøringsjubileet i 1995 utga Forsvaret et blad i et svimlende opplag på 1,1 millioner, myntet på skoleverket. Her er den kommunistinspirerte motstanden ikke nevnt med ett eneste ord.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Hvorfor fikk Max Manus æren?

Det siste vitnet diskrediterer ikke Max Manus. Men stiller spørsmål ved hvorfor Manus har fått æren for den store skipssabotasjeaksjonen på Oslo havn i 1944. Har Moland tenkt over hvorfor folk flest forbinder denne aksjonen med Manus, og ikke med Pellegruppa?

Har Moland tenkt over hvorfor folk flest forbinder denne aksjonen med Manus, og ikke med Pellegruppa?

Morten Conradi og Øystein Rakkenes, regissører av «Det siste vitnet»

Norges hjemmefrontmuseum, med Arnfinn Moland i spissen, ga dessuten bred støtte til oppføringen av Max Manus-statuen på Aker Brygge allerede i 2009. Det var først da medlemmene fra Pellegruppa, Sverre Kokkin og Leif Kjemperud, protesterte i 2010 at statuen til slutt ble flyttet til Akershus festning.

SE MER: Hovedperson og regissører presenterer «Det siste vitnet»

Utfordring til Moland

Det siste vitnet viser hvordan mektige aktører orkestrerte norsk etterkrigshistorie slik at Pelle-gruppa ble utradert fra historien. De ble avlyttet, trakassert og utsatt for yrkesforbud. Mens utvalgte Milorg-helter ble feiret og gitt gylne privilegier.
Med Det siste vitnet ønsker vi debatt om alt dette.

Vi utfordrer Moland til å svare på følgende: Støtter han kravet om likebehandling av alle motstandsmiljøene under andre verdenskrig? Støtter han kravet om at den norske regjering nå må gi disse krigsheltene en uforbeholden unnskyldning for den uretten de ble utsatt for etter krigen?