«Vi går alle og føler uro. Når vi sier ’hvordan går det?’ på gaten, så vet alle hva man spør om.» Det sier forfatteren av boken Sannheten om Trump, Michael D’Antonio.
Det er mange grunner til at amerikanere føler uro når de tenker på at Donald Trump er USAs president. For de av oss som ikke er amerikanere, men som bor i land som samarbeider tett med USA, er det nok president Trumps tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikk som skaper mest uro. Etter en rekke motstridende uttalelser om, og tilnærminger til, Syria, samt hans forvirrende strategi mot Nord- og Sør-Korea i løpet av de første hundre dagene, lurer vi alle på hvor dette bærer hen.
Jeg har tidligere skrevet at Trumps utenrikspolitikk karakteriseres av to ulike tilnærminger: den nasjonalistisk-proteksjonistiske (som Trump står for selv), samt en slags sivilisasjonskrig 2.0 (en ny versjon av George W. Bush sin krig mot terror, representert ved visepresident Mike Pence og Trumps sjefstrateg Steve Bannon).
Sivilisasjonskrig 2.0
Den nasjonalistisk-proteksjonistiske tilnærmingen karakteriseres av økonomisk proteksjonisme (og dermed motstand mot frihandelsavtaler som NAFTA og TPP), samt innvandringsmotstand og mindre støtte til militære intervensjoner i utlandet. Pengene som Trump mener har gått til frihandelsavtaler og intervensjoner i utlandet skal heller brukes på amerikanske arbeidsplasser og infrastruktur. Altså innebærer «America First» at man skal «nasjonsbygge» hjemme, heller enn i utlandet.
Hør ny episode av podkasten Mørketid her
Sivilisasjonskrig 2.0 er derimot en oppgradert versjon av Bush sin respons på terrorangrepet mot USA 11. september, 2001. Det radikale høyres verdensbilde karakteriseres av et syn på religionen islam som en trussel mot USA, altså islamofobi. Det sikkerhetspolitiske fokuset har vært på Den islamske stat, som Trump sa han ville bombe sønder og sammen dersom han skulle bli president.
Dette er to tilnærminger til verden som ikke lar seg forene. Trump har lovet sine velgere mindre intervensjonisme, mens en sivilisasjonskrig mot islamistisk terrorisme vil tilsi en meget intervensjonistisk sikkerhetspolitikk.
Disse motstridende strategiene har vi sett utfolde seg i all sin prakt siden Trump ble innsatt. Særlig ser vi at det som kjennetegner Trumps sikkerhetspolitikk så langt er militarisme – en vektlegging av militærmakt som verktøy heller enn diplomati – noe som jo kan føre til raskt eskalerende situasjoner der USA må involvere seg tyngre enn «America First» tilnærmingen skulle tilsi.
Sammen mot bøllen
Trumps tilnærming til internasjonal politikk ser ut til å være en misforstått versjon av tidligere president Theodore Roosevelts slagord – heller enn «speak softly and carry a big stick» er det «shout loudly and drop bombs».
Det er merkelig at det mektigste landet i verden føler et behov for å gjøre seg selv større og farligere enn det det allerede er. Det er merkelig at man tror andre land vil respondere ved å gi seg heller enn å gå i opposisjon.
Som de som studerer internasjonal politikk vet, er ofte reaksjonen på en mektig stat som bøller at andre stater samarbeider mot, og ikke med, bøllen. Dette skjedde for eksempel da USA forsøkte å presse sine allierte til å godta Irak-invasjonen i 2003. I stedet for samarbeidet USAs allierte Frankrike og Tyskland om å blokkere USA i Sikkerhetsrådet.
Som en motsats til Trumps tilsynelatende impulsive og motstridende tilnærming til internasjonal politikk nevnes ofte hans erfarne rådgivere fra militæret. Det var nok mange i det europeiske sikkerhetsmiljøet som trakk et lettelsens sukk da H. R. McMaster tok over for Michael Flynn (for øvrig en tilhenger av sivilisasjonskrig 2.0-tilnærmingen) som Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver i februar.
Likeså at general James Mattis ble forsvarsminister i utgangspunktet. For eksempel har den republikanske senatoren John McCain – som ellers er meget kritisk til Trump – uttalt seg positivt om Trumps forsvarspolitiske team og sagt at man må se på hva han gjør og ikke hva han sier.
Usikkerhet
Dette er jo problematisk av flere grunner. At Trump stadig vekk sier kontroversielle ting som fører til økt internasjonal usikkerhet er et stort problem i seg selv. Det aller siste eksemplet på dette er at Trump plutselig skapte usikkerhet rundt en avtale med Sør-Korea om byggingen (og finansieringen) av et rakettforsvarssystem som USA (og Japan) vil ha i Sør-Korea.
Så kom McMaster på banen, og eksemplifiserte med dette det andre store problemet. På et av disse søndagsshowene som alle amerikanske politiske nerder må få med seg, sa plutselig McMaster sist søndag at USA selvsagt skulle opprettholde sin del av avtalen likevel.
Da sitter verden igjen med et inntrykk av at, «ok, militæret rundt presidenten ordner opp». Men er det en god ting? Er vår tids versjon av lettelse at vi tror den amerikanske presidenten blir styrt av militære generaler rundt ham?
Føles som hundeår
Donald Trump har nå vært USAs president i drøyt hundre dager. Det føles lengre. Det føles som hundeår. Uroen vokser, men det gjør også motstanden mot Trump.
Trumps kanskje viktigste innenrikspolitiske konsekvens har vært det engasjementet han har inspirert i det amerikanske folket. Kvinneprotest, innreiseforbudsprotest og vitenskapsprotest – Trump har motivert mange amerikanere til å engasjere seg politisk for første gang – ja, til og med til å stille til valg.
Utenrikspolitisk kan Trumps militarisme og aggressive retorikk muligens inspirere nye allianser og samarbeid. Men fellesnevneren er altså at det samarbeides mot, heller enn med, President Trump og hans versjon av USA.
Følg debatten: og
