Tillit taper man raskt: Visestatsminister Nick Clegg var før forrige valg mer populær enn Winston Churchill. Nå er han en av tidenes minst populære partiledere.
Samtidig gjør Clegg stor suksess på hitlistene. For når han i dag avslutter liberaldemokratenes landsmøte i Brighton, er det èn sak folk vil huske; Clegg som popstjerne. Han åpnet konferansen med en video der han beklaget å ha avgitt et løfte han ikke klarte å holde. En unnskyldning som ble til en svært populær musikkvideo.
Kjøper ikke retorikken
I Brighton ble partiets souvenirbutikk raskt utsolgt på krus med Cleggs unnskyldning. Det betyr ikke at velgerne kjøper retorikken hans.
I en måling fra YouGov svarer 41 prosent at unnskyldningen gjør at Clegg oppfattes som en svakere leder mens 21 prosent mener han kom styrket ut av det. Bare åtte prosent av den britiske befolkningen sier de vil stemme på regjeringspartiet Liberaldemokratene ved neste valg.
Og enda færre har tillitt til britiske politikere generelt. De meler kun sin egen kake, er omkvedet. Det er et inntrykk politikerne må rette opp.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvis folk ikke har tiltro til at politikerne faktisk gjør sitt beste for dem, mister politikken sin kraft. Og hvor ender man da?
Fanget fullt av problemer
Det handler ikke bare om Storbritannias store økonomiske og sosiale utfordringer. For det skal de ha, dagens politikere, at de har fått noen problemer i fanget. Britene sliter med et nedarvet klasseskille som gjør at spriket mellom fattig og rik er enormt. I tillegg er det økonomiske nedgangstider, ingen liker å miste jobben eller tape inntekt. Men tillitsmangelen har flere årsaker.
Nick Cleggs problem er brutte løfter. Han har tapt litt for mange av partiets fanesaker i regjering. Det har han også forstått. I'm so, so sorry.
Labour ligger best an
Men problemet for mange velgere er også at han leker i overkant godt med pappaguttene i det konservative partiet. Så godt at han selv oppfattes som en av dem. Når ansiktet hans i tillegg er blitt et tapersymbol, sliter han.
Næringsminister Vince Cable lanseres som en mulig ny leder for partiet. Han flørter åpenlyst med Labour.
Labour på sin side sliter også med leder Ed Milibands troverdighet. Til tross for stigende stjerne, er det fortsatt mange som mener broren hans burde blitt partileder. Kritikerne mener han ikke klarer å utnytte regjeringens upopularitet nok. Dessuten har han skuffet mange i fagbevegelsen ved ikke å støtte opp om streiker og demonstrasjoner. Likevel er det Labour som nå ligger best an på meningsmålingene.
Lite bakkekontakt
De konservative har lenge slitt med sitt overklasse-image. De kommer fra en annen planet enn vanlige folk. Litt for mange år på private kostskoler har ført til litt for lite bakkekontakt. Slik oppfattes de av folk som ikke opplever at de er en av dem. Og i dagens økonomiske klima er det stadig færre som føler seg som en av dem. Folk tror Cameron & co. har kommet til makta for å tjene seg og sine, og ikke folk flest.
Toryene rives også fra innsiden, av de som er mer konservative enn statsministeren, og som mener han går liberaldemokratene for mye i møte. Det murres om lederskifte, og bustehodet Boris Johnson, Londons ordfører, lanseres uoffisielt som utfordrer til Cameron.
En slags krig
Britiske politiske partier sliter altså med seg selv like mye som med hverandre. De sliter med kompromisser og koalisjon. Det er som tidligere statsminister Benjamin Disraeli sa en gang på 1800-tallet: "England elsker ikke koalisjoner".
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Selv om mange liberaldemokrater ønsker seg ut av regjering, er leder Nick Clegg klar i sin landsmøtetale i dag: Partiet er blitt og skal være et regjeringsparti. Opposisjonspartier må man andre steder for å få. For hva hadde regjeringen vært uten lillebroren? Da ville den konservative storebroren vært enebarn, og dratt politikken mye lenger mot høyre.
Storbritannia hadde koalisjonsregjering under krigen. En av delegatene vi møter spør seg om ikke krig er det beste klima for koalisjoner. For vi kjemper jo også nå en krig, mener hun. "Mellom de utrolig rike og de som synker. En kamp om muligheter og utdanning".
Krever mer enn en unnskyldning
Velgerne ser ut til å forstå at Nick Clegg taper den krigen internt i regjeringen. Men det er en fare for at det britiske demokratiet blir den største taperen.
Politikerforakten er stor, apatien enda større. Tilliten mellom velgere og politikere må gjenopprettes, og da kreves det mer enn en unnskyldning.
