«En landsby som leser, har fremgang!» lød teksten på et stort reklameskilt som voktet innfartsåren til en landsby i Guatemala.
– Men er det ikke rart da, at vi likevel er så fattige? sa en åttebarnsfar til meg.
Han hadde sendt alle barna på skole i ni år. Likevel gjorde barna det samme som han; vevet og dyrket mais. Skolediplomene hang stolte på veggen, men barna hadde ikke «løftet seg selv ut av fattigdom». Hvert av diplomene hadde derimot gjort et kraftig innhugg i familiens budsjett og fått faren til å lure på om investeringen var verdt det.
Tidligere denne måneden ble Unescos store utdanningsrapport Education for all – Global monitoring report lansert i Norge. Den er skuffende lesning for de som trodde verden var i rute til å nå FNs tusenårsmål om grunnskole til alle barn innen 2015.
Rapporten slår fast at 57 millioner barn fortsatt ikke sitter på skolebenken. Tusenårsmålene er FNs retningslinjer for hvordan verdens fattigdom skal bekjempes, signert av 147 medlemsland i 2000. Blant de åtte målene står grunnutdanning øverst.
Roten til alt godt
Troen på kunnskap som drivkraft for utvikling har røtter i opplysningstiden. Ut med myter og religiøse mørkemenn. Vitenskap var roten til alt godt. I bistand gjorde utdanning sitt inntog i 1960-årene. På 1970-tallet ble utdanning koblet til kvinnefrigjøring. Forbildet var den sosiale mobiliteten utdanningseksplosjonen i Europa førte med seg. På bistandsspråk er det i dag oversatt til at med utdanning kan man «løfte seg selv ut av fattigdom» og «frigjøre sitt fulle potensial».
Et utall rapporter viser hvordan spesielt utdanning av jenter gir «høy avkastning»; bedre mødre- og barnehelse, lavere mødredødlighet, mindre hiv-smitte, økonomisk vekst, toleranse, til og med fred! En rapport fra Verdensbanken viser for eksempel at for hvert år en jente tar utdannelse ut over barneskolen, øker inntekten hennes med 10–20 prosent.
Med disse tallene er det kanskje ikke rart at Solberg-regjeringen har valgt å satse på utdanning i utviklingspolitikken. Statsministeren har selv tatt på seg ledertrøya og erklært ved flere anledninger at å få jenter på skolebenken er hennes store hjertesak. Hun er i tillegg plukket ut av FNs generalsekretær Ban ki-Moon til å lede en internasjonal pådrivergruppe for tusenårsmålene, for blant annet få til nettopp dette.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Løfte seg etter håret
Men utdanningsretorikken er en forenkling av sosiale og økonomiske sammenhenger. Mye må på plass for at utdanning kan redusere fattigdom: tilgang på jobber, lønn i forhold til prisnivå, rettigheter i arbeidslivet, familieplanlegging og mulighet for å kombinere barn og lønnet arbeid. Utdanningseksplosjonen i Europa foregikk parallelt med en politikk som sikret alt dette. Men blant FNs tusenårsmål finnes ingen slike politiske krav.
Når mangel på utdannelse blir definert som årsak til fattigdom, skyves i stedet ansvaret for et politisk problem over på de fattige selv. Du er fattig, fordi du ikke har utdannelse. Er du fattig selv om du har utdannelse, ja da har du kanskje ikke nok utdannelse. Du har jo fått nøkkelen, bare ikke funnet døren. Det var det åttebarnsfaren fra Guatemala resonerte seg frem til. Eller var barna hans kanskje bare for dumme?
Forskerne Morten Bøås og Desmond McNeill har sagt at makten institusjoner som FN har til å definere vår verdensforståelse er så total, at å være mot dem, er som å være mot mødre eller eplekake. Meningsløst.
FN-språk om å «løfte seg selv ut av fattigdom» oversettes best til dagligtale med «du er din egen lykkes smed». Og først må du løfte deg selv etter håret.
