Denne replikken er et svar på kronikken «Stadig i Chávez-tåka» av Kristian Tonning Riise.
Det kan virke som Kristian Tonning Riise er fanget i tåka selv, ettersom han bruker såpass mye spalteplass på å ramse opp gamle vitser om en avdød president i sin kronikk «Stadig i Chávez-tåka».
Inn i den faktiske virkeligheten.
Jeg tror Tonning Riise og jeg er rørende enige om at det ikke er riktig å bryte menneskerettighetene, uansett hvilket politisk ståsted en statsleder måtte ha.
Gjennom jobben min hører jeg historier om menneskerettighetsbrudd og undertrykking av politiske aktivister altfor ofte. Folk blir drept fordi de organiserer seg i Honduras. Folk blir kastet ut fra hjemmene og jordlappene sine, enten det er for å lage VM i Brasil eller for at noen skal dyrke biodrivstoff i Colombia. Blodige diktatorer slipper unna rettsoppgjør.
Personlig har jeg derfor tusen saker jeg synes det er viktigere å engasjere seg i enn hvor mange stoler Chávez pleide å sette frem i møter, eller ordbruken til Maduro da han kastet ut USAs diplomati.
Makt og media
Da Colombia opplevde landets største demonstrasjon og generalstreik på over 30 år i høst, skrev landets største avis om friidrett. Det kunne like gjerne skjedd i Venezuela.
Politisk motstand og organisering knebles ikke i Venezuela i dag. Opposisjonen kan boltre seg i de fleste mediekanaler, mye fordi de eier de største mediene. I de fleste latinamerikanske land er det noen få, rike mennesker som eier de største mediekanalene, og de har nære tilknytninger til dem med politisk makt på politikkens høyre fløy. I land som Venezuela, Ecuador og Bolivia betyr det at det er opposisjonen som har tette bånd til de største mediene.
I land som Mexico, Honduras, Guatemala, og Colombia betyr det at det fortsatt er landets ledelse som er businesspartnere eller i familie med den fjerde statsmakt. «Veggene vil slutte å snakke når pressen forteller sannheten», står det skrevet på en vegg i Sucre i Bolivia. Det kunne nok stått hvor som helst i Latin-Amerika. Alternative medier og ytringsformer er viktige i et medielandskap der pressens viktigste rolle er å beskytte pengeinteresser i stedet for å beskytte demokratiet.
Blåfarget fremstilling
De alternative mediene og organisasjoner som jobber for egne rettigheter i Latin-Amerika forteller om en helt annen Venezuelansk virkelighet enn den Tonning Riise presenterer.
De vil formidle at mye i Venezuela faktisk har gått i riktig retning de siste årene: Folk deltar mer i demokratiet, det er en levende politisk debatt og et godt valgsystem, og folk har fått tilgang til velferdsgoder de tidligere kunne se langt etter. Nettopp derfor er det frustrerende gang på gang å se Venezuela bli trukket fram som en menneskerettighetsversting.
Velger hver våre kamper
Det er mange saker å diskutere om Latin-Amerika, en av dem er veien framover for Venezuela. Skal vi la Maduros sovevaner ligge, og heller snakke om politikk fra nå av?
