– Det er de stadig nye jødiske bosettingene i palestinske områder som ligger bak Obamas påstand om at Israel ikke kjenner sitt eget beste, skrev den anerkjente amerikanske kommentatoren Jeffrey Goldberg, midt i den israelske valgkampinnspurten.
Goldbergs kilder skal være helt sikre, dette oppfattes som sant både i USA og Israel.
Forholdet mellom Obama og Netanyahu er berømt for sin kulde. Slik har det vært siden et av de første møtene, da Obama måtte gå tilbake på kravet om frys i bosettinger som utgangspunkt for forhandlinger med palestinerne. Det tinte ikke akkurat av at Netanyahu tydelig ga uttrykk for at han ønsket seg Romney som president.
Men i praksis er USA fortsatt like mye Israels høye beskytter som før. 70 millioner dollar ekstra til et rakettforsvar med det potente navnet Jernkuppelen, de siste krigsflyene og trusler om veto mot palestinernes forsøk på å bli anerkjent som stat i Sikkerhetsrådet.
Endelig er sanksjonsskruene overfor Iran dratt til så det merkes for både folk og elite. Det er, kort sagt, kontinuitet som har preget forholdet mellom USA og Israel, trass i dårlig personkjemi. Vil dette endre seg i Obamas siste presidentperiode? Neppe, og den amerikanske presidenten kommer ikke til å sette sin prestisje på spill så lenge Israel og den palestinske ledelsen står så langt fra hverandre.
- LES OGSÅ: Israel går til høyre
Israel har god tid
Spørsmålet om palestinernes status var så å si fraværende i den israelske valgkampen. Det er nesten som om problemet ikke eksisterer.
– Vi har jo ingen å snakke med på den andre siden. Abbas har ikke en gang makt over sine på Vestbredden, og i Gaza styrer Hamas som nekter å godta Israels rett til å eksistere. De må fortjene vår tillit, og for å gjøre det må de bygge opp sitt eget samfunn, sin egen økonomi . Og tenk deg et Palestina der militante islamister får makten, det kan godt skje. Nei, de må gjøre seg fortjent til en egen stat og det tar tid, uttalte en israelsk kilde som vet hvordan det tenkes i regjeringskorridorene.
I går kom meldingen om at USAs nye utenriksminister, John Kerry, vil besøke Israel og de palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah i februar. Hensikten er å kartlegge mulighetene for å få i gang igjen fredsprosessen.
– Jeg har mange tanker om hvordan samtaler kan komme i gang igjen, sa han nå torsdag, men advarte også mot at døra for en tostatsløsning er i ferd med å lukkes.
- LES OGSÅ: Palestinere tror ikke på valget
Små forventninger
Israelske kommentatorer deler den pessimismen. Også i amerikanske medier er entusiasmen fra Obamas første måneder i første periode borte. Etter det mislykkede møtet med statsminister Netanyahu i september 2009, var Israel-Palestina konflikten aldri nær toppen av presidentens dagsorden. Det kan virke som om han har mistet troen på at det er mulig «å gjøre en forskjell».
Blant presidenter før ham er det bare Jimmy Carter som har oppnådd håndfaste resultater, med Camp David-avtalen som la grunnlaget for fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979.
Bill Clinton forsøkte uten hell i sin andre periode. For Obama virker denne konflikten ikke en gang høyt prioritert.
Iran viktigere
Da er Iran viktigere, både for USA og Israel. President Barack Obama blir nødt til å gjøre nye forsøk på politisk dialog. Sanksjonene svir kraftig, men Iran kommer ikke til å gi opp anrikning av uran.
Regimet viser til Ikkespredningsavtalen som gir alle land rett til fredelig utnyttelse av kjernekraft og den retten vil de ha bekreftet at også gjelder for dem, før det blir snakk om reelle forhandlinger. Det finnes for øyeblikket ingen gulrot, ikke noe tilbud om gjenytelse fra dem som krever at Iran stanser all anrikning.
Og under det hele ligger iransk mistanke om at det egentlig målet med sanksjoner og krigstrusler er ønsket om regimeendring, slik som i Libya.
– Obama ønsker ikke krig, den nye regjeringen i Israel vil romme folk som er mindre oppsatt på krig, og da må noen snakke sammen. Obama, Netanyahu og Ahmadinejad på shake hands-seremoni i Teheran om tre år? Vel, vi kan drømme.
- LES OGSÅ: Obama snakker med Netanyahu og Mursi
