Opptøyene i Stockholm pågår i skrivende stund på femte døgnet. I natt måtte brannvesenet rykke ut 70 ganger. En skole og en politistasjon var blant bygningene som ble påtent av ungdommer i den svenske hovedstadens forsteder.
Hva skjer? Og hvorfor? Her på Ytring publiserte vi på tirsdag en kronikk fra gruppeleder i Vänsterpartiet Stockholms stadshus, Ann-Margarethe Livh. Hun argumenterer for at urolighetene er et utslag av økende sosiale spenninger, en feilslått politikk som ikke kan rettes på med politimakt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Alla fick stryk
En lignende tilnærming har Johanna Langhorst i Expressen. «De ungdomsrevolter som nu pågår i Husby (…) kan inte beskrivas som något annat än politiska», skriver hun. Opprøret må sees som et svar på at politiet skjøt og drepte en 69 år gammel mann, har blitt møtt med mer brutalitet: «Slagen haglade över Husbyborna, urskiljningslöst. Fältassistenter, journalister och ungdomsvärdar, alla som råkade hamna i vägen fick stryk.»
Interesseorganisasjonen «Megafonen» jobber i flere av de aktuelle områdene av Stockholm, og har blitt kritisert for å ikke ta tydelig nok avstand fra opptøyene. I et innlegg i Aftonbladet skriver de om arbeidet de har gjort for utjevning av sosiale forskjeller i de belastede områdene, og hvordan opptøyene ser ut fra deres perspektiv: «Från vår sida ser vi en regering vars svar på sociala problem är fler poliser. Vi ser polisens brutalitet och trakasserier i våra områden. Vi ser verbala rasistiska kränkningar. Knytnävsslag mot ansikten. Grov misshandel med batonger».
Mindre forståelse fra andre siden
Den andre siden av debatten er mindre forståelsesfull. Facebookinnlegget til en av brannmennene som har jobbet med opptøyene har blitt svært mye delt og lest. Innlegget bidrar til å snu på stemningen – det er vanskelig å være spesielt sympatisk innstilt til folk som angriper brannmenn på jobb.
Også fra forstadens egne kommer det kritikk. Arin Karapet i Moderata Ungdomsförbundet går på SVTs debattsider ut mot elendighetsbeskrivelsen av forstedene. «Under min tid i förorten brände jag aldrig bilar, kastade aldrig sten och krossade aldrig fönster», skriver Karapet, og påpeker at ens skjebne ikke er bestemt bare fordi man er født i en bestemt bydel.
Hva vet vi egentlig?
Hanne Kjøller i Dagens Nyheter skriver fredag at opprøret har blitt som en Rorschachtest for samfunnet, en blekkflekk der «allt från Sverigedemokrater till anarkister tycker sig kunna läsa in just det som bekräftar den egna verklighetsbilden.»
Punkt for punkt går Kjøller gjennom de ulike ideene om opprøret. Hvis politiet har vært så brutale i sin framferd, hvorfor er det da bare politifolk som er rapportert skadet etter opptøyene? Er virkelig bydeler som Husby så nedprioritert av politikere og pressen? Er det sånn at ungdommer i Stockholms forsteder har vanskeligere for å nå fram i offentligheten enn ungdom andre steder?
Og ikke minst: kan man si at de som deltar i opprøret gjør det fordi de er oppgitt over å ikke bli hørt, og opprørt over politivold?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Å lese et opprør
Til det siste punktet viser Johan Wirfält i Expressen til arbeidet The Guardian og London School of Economics gjorde i etterkant av opptøyene i London-bydelen Hackney for to år siden: De intervjuet et stort antall av de som faktisk deltok i opptøyene for å høre hva de selv mente de hadde vært med på, og hvorfor de var det. «Reading the Riots» virker som et godt lesetips i disse dager
