Uoffisielt NM i pekeleken

Onsdag slo den varslede prisøkningen inn i norske matbutikkhyller. Eksperter hadde på forhånd spådd at vi kunne få en prisøkning på opptil 10 prosent.

Prishoppet kommer på toppen av en prisøkning på over 10 prosent på mat i fjor.

Og da tallenes tale var klar onsdag morgen, må jeg si at noen av funnene NRK har dokumentert var direkte oppsiktsvekkende.

Her er noen ekstreme eksempler:

• Det billigste toalettpapiret hos Extra er blitt 40 prosent dyrere, mens hos Rema har prisen økt med 15 prosent til 19.5 kroner
• Prisen for Jif-spray har økt med 52 prosent til 49,90 kroner hos Extra. Rema har hatt en prisoppgang på 9 prosent til 35,90 kroner.
• Q-lettrømme har økt med 20 prosent til 19.50 kroner hos Extra, og 14 prosent til 18.40 kroner hos Rema.

Må de virkelig?

Må virkelige kjedene sette opp prisene med 40–50 prosent på noen varer? Har for eksempel produsenten av Jif, som er Orkla, virkelig skrudd opp prisen med over 50 prosent når de har solgt flasken til Extra? Eller har Extra dratt på litt?

Der har vi tre gode spørsmål vi aldri kommer til å få svar på.

Hadde man spurt leverandørene av norske merkevarer om å få se hva de egentlig selger varene sine for, vil man trolig bli møtt med «da mister vi kundene våre (kjedene), og vi vil få konkurransetilsynet på nakken».

Og som vi vet, det er ikke flust av kunder å ta av. Makten i de norske dagligvarekjedene er konsentrert på svært få hender.

Det er et frustrerende utgangspunkt for norske journalister eller andre som ønsker å gå dagligvarebransjen i sømmene. Tallene får vi aldri.

Vi får aldri sjekket skikkelig.

Mildt klima for prisøkning

For det er grunn til å i hvert fall reise spørsmålet om ikke norske dagligvarekjeder benytter anledningen til å øke prisene litt mer enn de må. Når prisene stiger mye, slik de gjør nå, blir det også et mildere klima for å dra på litt.

All erfaring vi har fra perioder med høy prisvekst, viser det.

Også bransjens eget prissystem støtter opp om dette. Hvert år skjer de største prishoppene etter 1. februar og 1. juli. I matbransjen blir disse månedene kalt for prisvinduer.

Da tas prisøkninger ut etter forhandlinger med leverandører, jordbruksoppgjøret og lønnsoppgjøret. Bransjen selv har utviklet denne praksisen.

Stusser over praksisen

En av Norges fremste eksperter på konkurranserett, Erling Hjelmeng, har tidligere sagt til NRK at han stusser over at prisene settes slik i dagligvarebransjen.

– Når man vet at dette er prisøkninger som kommer to ganger i året på denne datoen, har man iallfall ikke incentiver til å ta minst mulig i(…). Man har nærmest fått en slags institusjonalisert prissignalisering, sier han.

Kjedene hamstrer de også

I løpet av januar så man tendenser til at folk begynte å hamstre varer med lang holdbarhet, før de varslede prisøkningene.

Det er grunn til å tro at kjedene også gjorde det. Butikkene har kunnet øke innkjøpene sine i hele januar, fordi de har visst at innkjøpsprisene skal kraftig opp.

Varer med lang holdbarhet som frossenmat, tørrvarer, boksmat, vask- og hygieneartikler og toalettpapir – ble trolig hamstret. I tillegg har ferskvare fått lenger holdbarhet. Kjedene har gode og store lagre de kan fylle opp.

Dette er en tendens leverandøren Orkla blant annet har dokumentert i selskapets andrekvartalsrapporten. I juni opplevde de langt høyere salg enn normalt, rett før prisvinduet 1. juli.

Sannsynligvis er hamstringen enda større nå, i og med at det var varslet enda høyere økninger fra leverandørene. Så om kjedene skrur opp prisene med 5–10 prosent i februar, betyr det også økt inntjening for kjedene – en slags ren superprofitt.

Penger i å fylle norske mager

Men, som sagt, det vil vi aldri få et skikkelig svar på.

Det eneste vi vet er at det er gode penger å tjene på å fylle magene til nordmenn. Noen av de største formuene i landet stammer fra dagligvaredrift. Man kan nevne i fleng: Reitan-familien, Johannson-familien, Lykke-familien og Hagen-familien.

Man kan også peke på produsentene; for også her er det familier som har til salt i grøten. Rieber-familien, Friele-familien og Hagen-familien her også. For å nevne noen.

Skyhøye marginer

DN dokumenterer onsdag at Norgesgruppen og Reitan-konsernet økt sine overskudd med 4 milliarder kroner, og at resultatmarginene har gått i været. Kjedene selv forklarer resultathoppet med gode koronaår, og at marginene skal ned fremover.

I saken kommer det også frem at kjedene er lei av den sterke retorikken, og at pekefingeren hele tiden rettes mot dem. Kanskje tenker de spesielt på at næringsminister Jan Christian Vestre har varslet undersøkelser for å komme til bunns i hvor pengene blir av, samtidig som at han har oppfordret kjedene til å vise moderasjon.

– Dette er ikke noen «blame game», svarer Vestre til DN.

Kanskje ikke, men det er søren meg ikke langt unna. De siste årene ser det ut som at aktørene i dagligvarebransjen; kjedene, leverandørene, bøndene og politikerne, er med i et slags uoffisielt NM i pekeleken.

«Det er i hvert fall ikke oss», svarer de.

Vi får ikke noe svar i dag heller. Men regningen, den får vi.