At mineralselskapet Nussir nå får tillatelse til å starte gruvedrift i Kvalsund kommune i Finnmark har skapt debatt, og mye av kritikken mot prosjektet har vært svært unyansert. Sannheten er at dette er et prosjekt med tverrpolitisk støtte lokalt og stor støtte i fylket, som vil bidra med utvinning av et metall vi er helt avhengige av for produksjon av en rekke miljøvennlige produkter. Vi har dessuten stilt strenge miljøkrav til gruvedriften.
Når Rune Gaasø i en kronikk til NRK Ytring skriver at vi er i gang med «tidenes miljøovergrep mot norsk natur» har han åpenbart ikke fått med seg dette.
Det er særlig to årsaker til at vi landet på et ja i spørsmålet om tildeling av driftskonsesjon. For det første fordi gruvedriften vil bidra til bærekraftig verdiskaping og eksportinntekter i nord. Den vil særlig gi et positivt bidrag til utviklingen av lokalsamfunnet rundt, med nye arbeidsplasser, industriell kompetanse og økonomisk vekst. Som en innbygger sa til media: «Folk ellers i landet må forstå at vi må ha noe å leve av vi også.»
For det andre fordi kobber er et metall vi er helt avhengige av for å lykkes med det grønne skiftet. En elektrisk bil trenger for eksempel tre ganger så mye kobber som en konvensjonell bil – ca. 80 kilo. Vindturbiner trenger store mengder kobber og andre metaller. For ikke å snakke om selve ledningene vi trenger for å elektrifisere mer av samfunnet vårt.
Frederic Hauge i miljøorganisasjonen Bellona har tvilt seg frem til et ja til sjødeponi med strenge miljøkrav og begrunnet det slik i pressen: «Det er et internasjonalt behov for å rydde opp i kobbervirksomheten, hvor miljøkonsekvensen er veldig mye verre andre steder enn her. Skal vi elektrifisere samfunnet, ha elektriske båter, elektriske fly, så går det med mye kobber. Og det er et dilemma også vi i miljøbevegelsen må ta innover oss.»
Skal vi lykkes i kampen mot klimaendringer krever det at vi tenker globalt, og finner løsninger som strekker seg lengre enn fra Nordkapp til Lindesnes.
Forskningen viser nemlig at det er lite som tyder på at et eventuelt landdeponi er mer miljøvennlig enn et sjødeponi. Et landdeponi ville i tillegg ført til negative virkninger for reindriften i området, og er derfor ikke aktuelt. Spørsmålet om utslipp og sjødeponi har vært grundig behandlet av våre fremste fagfolk.
Miljødirektoratet skriver i sitt vedtak at fjorden, utenfor de 10 til 15 prosentene av den som er regulert til deponi, i svært begrenset grad vil bli påvirket av partikler fra gruvemassene. Motstanderne har gjort et stort poeng av at Repparfjorden er en nasjonal laksefjord, men Miljødirektoratet vurderer at laksen i svært liten grad blir påvirket.
Det er med andre ord lite sannsynlig at deponeringen vil ha negative konsekvenser for det marine naturmangfoldet og fiskebestander i fjorden utenfor deponiområdet, slik motstanderne hevder. I utslippstillatelsen er det også et eget vilkår som handler om å dokumentere sjømattrygghet utenfor deponiområdet, og jeg har full tillit til at mattryggheten vil bli ivaretatt. Det er også klare mekanismer for å gripe inn i driften dersom de strenge kravene til miljøet blir brutt. Det er med andre ord absolutt ikke snakk om «tidenes naturinngrep».
Det er verdt å merke seg at kommunestyret i Kvalsund, som er et sjøsamisk kjerneområde, sterkt har ønsket mineraldriften, noe som blant annet har blitt vektlagt i en lederartikkel i den samiske avisen Sagat.
Nussir-saken har vært til behandling i over ti år. En lang rekke faginstanser har vært involvert. Motforestillinger har blitt reist, og fordeler og ulemper har blitt veid opp mot hverandre. Skal man kunne drive fornuftig og bærekraftig næringsvirksomhet i Norge må det på et eller annet tidspunkt kunne settes et punktum og tas en endelig avgjørelse.
Det har vi gjort, og det er bra for nord, for klimaet og verden.
