En vårdag i fjor ble faren min lagt inn på sykehus med høy feber og dårlig allmenntilstand. Vi trodde det var long-covid. Han hadde klaget over smerter i ryggen og dårlig matlyst i flere måneder. Etter diverse utredninger fikk vi svaret. Han hadde prostatakreft med spredning til store deler av skjelettet og lymfesystemet.
Når kreften er kommet så langt som hos faren min lar den seg ikke kurere. Det eneste vi kunne håpe på var behandling som virket livsforlengende. For min far betød det en umiddelbar cellegift og livslang hormonbehandling. Hvor lenge man lever etter denne hestekuren er forskjellig. Hos noen holdes sykdommen stabil i noen år, hos andre våkner kreftcellene til liv etter bare noen måneder. Hos faren min fungerte det bra et drøyt halvår. Nå er kreften på fremmarsj igjen. Kreftlegen vår er åpen om at verktøykassa hennes snart er tom.
Prostatakreft rammer over 5000 norske menn hvert år, og en av ti oppdager kreften på et stadium der den ikke kan helbredes. I 2022 var prostatakreft den kreftformen som rammet aller flest mennesker i Norge. Symptomene er svært diffuse og oppstår sjelden før kreften har spredt seg. Om lag 1000 menn dør av prostatakreft hvert år.
Sammen med lungekreft er prostatakreft den kreftformen som tar livet av flest menn i Norge. Men i motsetning til lungekreft kan den avdekkes ved en enkel blodprøve, og kureres før den blir livstruende. Likevel finnes det ingen plan hos myndighetene for å trappe opp arbeidet med tidlig og systematisk oppdagelse av denne kreftformen.
Jeg har barn på to og fire år. Selv om faren min er over sytti, skulle selvsagt både han og jeg ønsket at vi og barnebarna fikk flere gode år sammen. Han har vært frisk og sterk hele sitt liv, og hadde mange gode år igjen. At livet avsluttes av en kreftform som sannsynligvis enkelt kunne ha vært oppdaget og kurert virker unødvendig.
Ingen kan forvente å bli 90 år. Men snittalderen for dem som får diagnosen prostatakreft er rundt sytti. Mange er vesentlig yngre. Etter at faren min ble syk er vi blitt kjent med menn på 45, 50 og 60, som er i samme situasjon som ham. De er dødssyke, og det finnes ingen kur. Det er fortvilende i seg selv.
Men like fortvilende er det at mange av disse mennene ikke hadde behøvd å bli så syke. Med en enkel blodprøve til en femtilapp kunne kreften blitt oppdaget og stanset, før det var for sent. Ved å måle den såkalte PSA-verdien i blodet kan risikoen for prostatakreft vurderes med god presisjon, og behandles før den har spredt seg.
Min far visste lite, eller ingenting om PSA-testing. Han visste heller ikke at prostatakreft har en stor arvelig komponent. Til tross for at hans far døde av prostatakreft, tok han ingen forholdsregler for å teste PSA-verdien regelmessig. Den normale PSA-verdien for menn på hans alder er på rundt 2. Da han utførte testen var den på 350. Verdier over 10 indikerer at kreften har spredd seg.
Ved å følge med på PSA-verdien kan man med andre ord fange opp kreftsykdommen før den har spredd seg. Da kan den opereres bort eller stråles, og de aller fleste blir helt friske. En PSA-prøve koster samfunnet en femtilapp. Medisinene min far har fått det siste året koster samfunnet minst en halv million, i tillegg til at livskvaliteten er blitt betydelig forringet.
I dag finnes det ikke et offentlig program for å informere menn om risiko knyttet til prostatakreft. Verken Kreftforeningen eller helsemyndighetene foretar seg noe for at menn skal gjøres kjent med familiær risiko eller oppmuntres til å ta en PSA-prøve.
Et godt eksempel på det motsatte er informasjonskampanjene rettet mot kvinner om nødvendigheten av screening for både brystkreft og livmorhalskreft. Mennene er overlatt til seg selv. Faktisk er norske fastleger pålagt av Helsedirektoratet å advare menn mot å ta en PSA-prøve, dersom de spør.
Denne praksisen er en hån mot de mange tusen menn som lever med prostatakreft, og vitner om en ondartet form for konservatisme i deler av norsk helsevesen. Den restriktive praksisen knyttet til organisert PSA-testing baserer seg på utdaterte studier og metoder.
Norske helsemyndigheter begrunner sin passivitet i risiko for overbehandling. Men vi har i dag mer enn nok data fra kliniske studier til å konkludere med at organiserte tiltak for tidlig oppdagelse forebygger død, samtidig som unødvendig overbehandling kan unngås. Ved å ta hensyn til risiko, slik som arv, og benytte seg av MR-undersøkelser er det mulig å avdekke hvem som trenger aggressiv behandling, og hvem som trygt kan vente.
I EU har de tatt innover seg ny kunnskap om fordelene ved organisert screening. EU-kommisjonen ba før jul alle medlemsland om å starte utredningsprogrammer og piloter for å forberede nasjonale screeningprogrammer.
I Norge foregår det fremdeles en form for «villscreening». Noen menn tester seg hyppig, andre tester seg aldri. Testingen foregår uavhengig av familiær risiko og uten noen systematikk i oppfølgingen. Selv om ikke-organisert screening kan hjelpe et individ, så reduserer det ikke prostatakreftdødeligheten i befolkningen. Det er dessuten både dyrere og mindre effektivt, enn om testingen hadde foregått mer systematisk.
For faren min er dette for sent. Men for tusenvis av menn kan en PSA-test være livreddende. Helsemyndighetene må derfor sørge for at alle menn får tilgang til informasjon om prostatakreft og risikofaktorer, slik at de settes i stand til å ta gode og informerte valg om egen helse.
Fastlegenes veileder må oppdateres og myndighetene må organisere PSA-testingen på en mer effektiv og målrettet måte.
EU er i gang. Nå må Norge også vise at vi tar våre menn, fedre og bestefedres helse på alvor.
