Ungdommens tyranni

Det snakkes stadig om infantilisering av kvinner i den offentlige debatten. Ikke like ofte hører vi om det jeg vil kalle «geriatrisering» av voksne menn.

Julian Casablancas fra The Strokes

'Fremskrittet' hemmes og gjentas. Derfor både ser og høres 2000-tallets The Strokes (avbildet her) ut som The Byrds anno 1965, mener kronikkforfatteren.

Foto: Ennio Leanza / Ap
Thorstein Selvik byline
Finansmann og musikkskribent
Kronikkvignett Ytring

Rastløs modernitet i tankesettet har vært en gjennomgangsmelodi siden «ungdom» etablerte seg som egen sosiologisk gruppe fra 1945 og for alvor fra 1952 med Marlon Brandos filmer og etter hvert Bill Haleys og Elvis’ musikk. Velstandsutviklingen tillot i økende grad en søkende ungdomstid. Atomangst og forstadsdepresjon førte også til at ungdomsgenerasjonen fikk økende betydning. Beatgenerasjonens congatrommer i sentrale amerikanske bystrøk ble lagt merke til, hvor hvit ungdom gned seg mot svart kultur – mot jazz, blues og medfølgende dop. Og mot fransk filosofi og nytelse. Burroughs, Ginsburg og Kerouac, Sartre og Camus, dette var de litterære gudene.

Mens Elvis gjorde opprøret akutt for store middelklassegrupper før Tom Parkers forretningsteft brakte karrieren mainstream. Mer kommersielt, mer kynisk og beregnende.

«Det siste nye»

Plateselskapene og filmstudioene jaktet i økende grad på «det siste nye» fra 1950-tallet og utover: Elvis, Beatles og Stones, ja visst, men fant de det ikke, laget de det selv: Monkees, Archies og andre hyperkommersielle aktører. «Det siste nye» skapte profitten – lenge før albumsalg og bakkataloger tok pengene fra horden av babyboomere.

Det har hele veien vært lett for ivrig ungdom å falle ned i den kommerse ungdomsgryten.

Thorstein Selvik

Fremdeles er «det siste nye» dit kompassnålen skal peke for å skape profitt. Og det har hele veien vært lett for ivrig ungdom å falle ned i den kommerse ungdomsgryten til film- og musikkindustrien. Lokkeduene har vært og er mange. Bieber og One Direction er dagens døgnfluer. «Det siste nye» som idealisme er flott, som hard business langt mindre sjarmerende.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Infantilisering og geriatrisering

Kvinner snakker gjerne om «infantilisering», at de omtales på måter som gjør dem små og ufarlige. Jeg vil adressere noe vi kan kalle «geriatrisering» – voksne menn som møtes med en retorikk som skal gjøre dem gamle og irrelevante.

For å generalisere, og konkretisere: Hele vår kultur, ikke minst i Skandinavia, er de siste 60 årene blitt stadig mer ungdomsorientert. Ungdom slipper til overalt, og det er selvsagt i hovedsak bra. Men en dysfunksjon av dette er et økende ungdomsbias med den kostnad at voksne og eldre kan bli nedvurdert.

Vi opplevde å bli angrepet for våre meninger fordi vi ble oppfattet som en gruppe ‘gubber’.

Thorstein Selvik

Andre steder i verden er det ikke i samme grad slik. Respekten for alder og erfaring er større. I Skandinavia verdsettes voksne og eldres kompetanse mindre enn mange andre steder, kanskje på grunn av vårt generelt høye velstandsnivå, mer uklare familiestrukturer enn i andre land, samt det offentliges store rolle. Svarene er nok mange, men virkningen er en tidvis litt nifs ungdomsdyrking.

Selv opplevde jeg og min jury i forbindelse med kåringen av tidenes hundre beste debutalbum for DN å bli angrepet for våre meninger (Dagens Næringsliv 31. desember 2013) fordi vi ble oppfattet som en gruppe «gubber». Men yngstemann vitterlig er 25. Faktum overses bevisst, eller man klarer ikke emosjonelt å ta faktum inn. Gruppen av unge kvinner som angrep oss for vår musikksmak, var lite opptatt av musikken, primært av vårt mannlige kjønn og alder. Det emosjonelle behovet for å fremheve ungdommens relevans får nesten et latterlighetens skjær.

Opplest og vedtatt

Vi har en voldsom appetitt på modernitet, vi konsumerer «det nye» som få andre – enten det gjelder teknologi, musikk, film og annet. Det har lenge vært opplest og vedtatt at eldre står i veien for yngre – karrieremessig, økonomisk og kulturelt. Vær så god å flytte deg, gamle gubbe og gamle kjerring, her kommer vi unge! Men så har ikke de unge alltid villet tilegne seg tung nok kompetanse og god nok forståelse for historiske sammenhenger, fagkunnskap og klokskap. Kalven gidder ikke høre på kua. Sånn har det vel alltid vært, skal vi tro på Sokrates.

Mange i Norge, høflige som vi er, unnskylder seg hvis de er over si 50-60.

Thorstein Selvik

Men vi lever nå, og ungdomstyranniet skvalper over. Mange i Norge, høflige som vi er, unnskylder seg hvis de er over si 50-60. De er på en måte opplært til å føle seg irrelevante og ute av manesjen. De har bukket under for presset, akseptert «ungdommens tyranni». De er blitt sin egen verste fiende ved å akseptere å tre til siden. De tror det skal være slik. Og derfor har det i hvert fall blitt slik.

Fremskrittsparadokset

Ungdom og medienes dekning har låst seg fast i den litt naive troen på fremskrittet! At alt nytt er bra, per definisjon. Og ungdommen tror det skal være slik fordi deres ungdommelige kraft må til for å bringe verden videre. Denne fremtids- og ungdomsoptimismen har vært svært tydelig spesielt siden Kennedy vant presidentvalget i 1960. Ting skal sees med friske, nye øyne. Det gamle skal og må vekk.

Ungdommens usikkerhet og varierende selvtillit kan føre til konformitetspress hvor risikovilje og kreativitet svekkes.

Thorstein Selvik

Men vi taper mye på ikke å bruke voksne og eldres ressurser, kunnskap og erfaring. Bankenes lave pensjonsalder, politiets enda lavere samme. Vi kan gå fra bransje til bransje, vi gir oss yrkesmessig for tidlig i dette landet. Dette er blitt et mer og mer tydelig problem.

Fordi ungdom ofte følger flokken. Deres usikkerhet og varierende selvtillit kan føre til konformitetspress hvor risikovilje og kreativitet svekkes. Paradoksalt nok blir «fremskrittet» hemmet og repetitivt lagt i vante spor. Som kommersielle krefter kynisk utnytter.

«Those who don’t know history are doomed to repeat it», sa Churchill. Derfor ser The Strokes anno 2000-tallet make ut som The Byrds anno 1965. Og høres temmelig like ut også!