Norskfaget blir nå drastisk endret – bredde og oversikt er passé, signaliseres det fra Utdanningsdirektoratet. Det er en skremmende utvikling.
Vi er blitt besatte av selvrealisering, men dette får oss samtidig til å føle oss ensomme. Ikke minst for de unge kan kravet om å måtte skape seg selv fra grunnen av framkalle skamfølelsen og ensomheten. «Vær den forandringen du vil se i samfunnet», forkynte Gandhi. Men for hva eller hvem skal de unge kjempe for i dag? BBC meldte nylig at Fake news are crowding out real news. Da kan det være vanskelig å skulle være en engasjert samfunnsborger.
Ut forsvinner dannelsen
I dette landskapet skal skolen manøvrere inn i framtida med fornyede læreplaner. Kjerneelementene i fagene er nå vedtatt. Kompetansemålene er i ferd med å ta form i tråd med det Ludvigsen-utvalget mener barn og unge har behov for å lære de neste 20–30 årene. Fagfornyelsen skal være forankret i danningsoppdraget i skolens formålsparagraf.
Hele mennesket skal ivaretas. Sosial, etisk og emosjonell utvikling skal fremheves på lik linje med kunnskaper og ferdigheter. Norskfaget er det mest debatterte av skolefagene. Det er det blitt rettet betimelig kritikk mot at den historiske og kulturelle dimensjonen er blitt sterkt svekket i planarbeidet. Stortingsmelding 28, Fag, fordypning, forståelse, er imidlertid krystallklar på at dette skal med. Norskfagets litteraturhistorie handler om arbeidet med tekster fra ulike tider sett i en innbyrdes sammenheng. Vi mener at en revitalisering av litteraturhistorien er helt nødvendig.
Historien skaper empati
I framtidas skole skal «folkehelse og livsmestring», «demokrati og medborgerskap» og «bærekraftig utvikling» være tre bærebjelker i opplæringa. Temaene svarer til de tre grunnleggende komponentene i det moderne danningsprosjektet: menneskets forhold til seg selv, samfunnet og verden. Tenkemåter og handlingsmønstre er imidlertid sjelden naturgitte. Verden har ikke alltid vært slik vi ser den. Skal vi ruste elevene til å tenke seg en annerledes fremtid, er fortida en uvurderlig ressurs. Den tilbyr andre måter å se for seg individet, samfunnet og verden på.
Klassisk litteratur kan for eksempel tilby gode alternativer til dagens utbredte ideal om full kontroll over livet. Slik kan den lindre ensomhet og skamfølelse; man er ikke alene om at det ofte er skjebnen som rår. Historien gir oss tilgang til andre menneskers liv, tanker, følelser og handlinger, Det er et svært godt utgangspunkt for empati og demokratisk deltakelse.
Ingen dybde uten bredde
Framtidas skole skal preges av dybdelæring. Dybde er imidlertid ikke en motsetning til bredde og oversikt, men snarere en forutsetning. Dybdeboring uten evnen til å løfte blikket og se de store sammenhengene skaper muldvarphull, som i verste fall kan bli til ekkokamre. Det historiske overblikket er avgjørende for å kunne være i stand til å kunne se linjer og sammenhenger i en fragmentert samtid. Skolen har en viktig oppgave i å forvalte en kultur- og litteraturhistorie som viser at samfunnet vi kjenner i dag, er blitt formet gjennom en kamp for åpenhet, demokrati og toleranse.
I år er det 200 år siden Aasmund Olavsson Vinje ble født. Tvisynet sitt forklarer han i Ferdaminni som evnen til å se «Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at me lettere kunna liksom graata med det eine Augat og læ med det andre.» Det krever både nærhet og avstand til det som betraktes. Tvisynet inspirerer til både bredde- og dybdeforståelse. Å sette ting i perspektiv er å se dem i sin riktige sammenheng. Det skiller viktig fra uviktig, gyldig fra ugyldig, og kanskje også fake fra real?
Å lære å lære
Arbeidet med litteraturhistorie trenger ikke innebære ørkesløs pugging av epoker og forfatterskap. Vi ønsker en debatt om hvordan kultur- og litteraturhistorien kan formidles til neste generasjon på nye måter. Men først og fremst ønsker vi en læreplan som sikrer historien dens viktige rolle i skolen og i norskfaget. I den fornyede læreplanen skal ansvaret for egen læring bli enda mer avgjørende. Elevene skal lære å lære ved å overvåke sine egne læringsprosesser. Dette kan nøre opp under skammen over å ikke lykkes.
Da er det avgjørende at motvekten blir møter med fortid og samtid som innlemmer elevene i et fellesskap som gjør tanker, drømmer og forestillinger levende – for framtida.
