Å være ungdom. Husker du hvordan det var? Det er ikke for pyser. Tankene du ikke klarer å feste et sted, de sterke følelsene. Du er usikker, vet ikke hvem du er, vet ikke hva du kan bidra med. Hva bor egentlig i deg?
Plutselig står du der. Du greide ikke skolen, greide ikke sitte i ro, fullførte ikke. Og en dag er det din tur til å troppe opp i det store ukjente. På NAV-kontoret. For du har ikke noen jobb, du har ikke utdannelse. Du har en selvtillit som er på bånn, og du har begynt å eksperimentere med rus for å slippe å tenke på framtida.
Før i tida kunne du reist på sjøen, det går ikke nå. Jobbene der du ikke trenger utdannelse er få. Du sover bort dagen. Har ikke noe å stå opp til. I avisa skriver de om navere. Særlig om de unge, som velger NAV fremfor å jobbe. Er det deg de skriver om?
Midt i debattene om fraværsgrense, aktivitetsplikt og unge arbeidsledige står ungdommene vi snakker om. Ungdata-rapportene gir oss et bilde av dagens ungdomsgenerasjon. Flere unge er ensomme, sliter psykisk og bekymrer seg. Flere enn før opplever livet som et slit og ser ikke mening.
Husker du selv hvordan det var å skulle begynne voksenlivet og slite med å finne din plass?
Skal politiske debatter om mennesker være nyttige må det komplekse i menneskelivet ligge til grunn. Menneskene må ligge til grunn for politikken, ikke motsatt.
Å jobbe med ungdom er å forstå hvor hurtig, flyktig og skiftende en hverdag kan føles. Å bli bedt om å vente en måned kan føles som en evighet. Motivasjonen kan snu på noen timer. Å jobbe med ungdom handler om å smi mens jernet er varmt, komme raskt på banen og følge opp tett og mye.
Hvis det er et grep vi kan ta for å ikke skape flere NAV-klienter blant unge folk, så er det å slutte å kalle unge folk som trenger hjelp fra NAV for navere.
Merkelapper setter en ramme for hva et menneske kan være. Å få hjelp fra NAV er ikke den eneste aktiviteten i livet ditt, er ikke det eneste du er. Å få hjelp fra NAV handler tvert imot om å finne frem til de andre sidene som kan brukes til noe, som kan gjøre at du også får mulighet til å bidra med noe. Det er å utvide horisonten for hva som er mulig.
Debatten om ungdommer som faller ut av skolen og som er utenfor arbeidslivet domineres ofte av forslag som handler om hvordan vi kan bli strengere, motivere gjennom å kutte ytelser, aktivitetsplikt. Og ja, vi skal stille krav, men vi skal også stille opp.
Ofte glemmer vi at det mangfoldige menneskelivet består av så mye annen motivasjon enn økonomi og regler. Kompleksiteten i mennesker fanges ikke gjennom standariserte skjemaer med kvantitative spørsmål og kutt i sosialhjelpen. Motivasjon skapes gjennom å møte mennesker som har tro på deg, som viser deg at det er bruk for deg.
Ungdom sitt første møte med NAV-systemet er det som avgjør hvordan fortsettelsen blir. Klarer vi å prioritere å få unge folk ut i jobb? Klarer vi å komme i gang så raskt at vi får snudd de unge i døra, får dem ut i aktivitet og arbeid så fort som mulig?
Jeg mener alle ungdommer i NAV-systemet må få egne ungdomskonsulenter som har få klienter og god tid. Slik kan de følge opp tett på flere områder av det klienten trenger hjelp med, og ungdommen slipper å ha kontakt med mange forskjellige saksbehandlere.
Det skal stilles krav, men det skal også stilles opp. Det skal være tid til å se hele mennesket du skal hjelpe.
Jeg ønsker meg et eget «NAV ung» der ungdom i møte med NAV-systemet kan legge opp individuelle løp med kontakten sin, og følge opp tett. I tillegg må vi få til en tettere kontakt med videregående skoler og andre instanser slik at NAV kan komme inn så tidlig som mulig. Ungdom vi ser står i fare for å droppe ut må fanges opp, og det må samarbeides på tvers av etatene slik at man får satt i gang så fort som mulig.
Og så ønsker jeg meg at i alle fall litt av den tiden vi bruker på å diskutere fraværsgrensa kan byttes inn i samtaler om de som ser elevene for alt de er: lærerne, miljøarbeiderne, helsesøstrene. Som er de viktigste for å få elevene gjennom skolen. Flere lærere i skolen slik at alle kan få hjelp er mye viktigere enn grenser politikerne fastsetter, uansett hvor mye tro de har på dem.
Å være ungdom er ikke for pyser. Men husker du hvor sterkt alt føltes og hvor uovervinnelig man følte seg når man først fikk taket på noe? De unge som nå er arbeidsledige og utenfor har kraften, viljen og kunnskapen som skal til for å bidra til samfunnet. Men de trenger at noen ser hva som bor inni dem og gir dem en sjanse til å vise hva de duger til.
Mange av største ressursene ligger også utenfor karakterboka.
Følg NRK Debatt på og
