Da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, symboliserte det også bruddet med et norsk topartisystem. Linjene av folkebevegelser, interessemotsetninger og idétradisjoner fra 1800-tallet og fram til vår tid, gjenspeiles i et mangfold av partier. På sitt beste har dette beriket politikken, og løftet oss som folk. Flere har følt at noen snakket for akkurat dem. I dette perspektivet kan vi også se egenverdien av at alle de etablerte stortingspartiene nå har fått prøve seg i regjering.
«Man kan ikke kritisere tigeren for å ha striper», pleide Høyres statsminister Kåre Willoch i sin tid å si til partifeller som kritiserte regjeringspartnerne. Han hadde forstått grunnregelen for samarbeid på tvers av partigrenser, nemlig respekt for partienes egenart. Som igjen handler om det åpenbare: Når vi har forskjellige partier i Norge, ja, så er det en grunn til det.
Samtidig er det en grunn til at hver enkelt av oss har valgt å gå inn i de partiene vi har. Det handler om verdier og overbevisning. Og det er her min respekt for Venstres og KrFs egenart, og følgelig deres åpenbare rett til å ta egne, strategiske valg, blandes med en viss undring på tampen av stortingsåret.
1.200. plass på prioriteringslisten
Jeg prøver å være en lyttende politiker, og har fått med meg at Venstre snakker mye og varmt om små og mellomstore bedrifter. Jeg har fått med meg at KrF gjør det samme om barnefamiliene. Og jeg tror dem når de sier at dette er noe de brenner for. Derfor undres jeg over forliket de har inngått med regjeringspartiene om revidert nasjonalbudsjett (RNB).
Hovedformålet med RNB er å kunne justere kursen hvis man ser at noe ikke har gått som forventet, eventuelt at behovene har endret seg, siden statsbudsjettet ble vedtatt. I år stod vi overfor to åpenbare kandidater i så måte: permitteringsreglene og barnehagebehovet. Det ene berører i høyeste grad små og mellomstore bedrifter. Det andre går rett inn i barnefamilienes hverdag. Like fullt lå ingen justeringer inne i regjeringens forslag til RNB. Det gjorde derimot helt ny politikk: Gjennom økt taxfreekvote skal norske ikke-røykere belønnes med alkohol.
På Venstres prioriteringsliste kunne man finne dette forslaget på en «1.200. plass», kommenterte partiets leder. For KrF stred dette målrettede tiltaket for økt alkoholkonsum med en gjennomgående kjerneverdi i partiets 81-årige historie, såpass at partiet verbalt reserverte seg mot det, selv om de samlet vil stemme for det reviderte budsjettet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Overlot regningen til kommunene
At alkoholforbruket som følge av vedtaket vil gå opp, er alvorlig i seg selv. NRKs nylige oppslag om sammenhengene mellom rus, vold og drap, tegner et alvorlig bilde. Alkohol er vårt klart mest omfattende rusproblem. Men dette er også et grep som indirekte svekker Vinmonopolets stilling, noe polets direktør Kai Henriksen har vært meget tydelig på. Og noe jeg faktisk vil anta er en del av meningen.
Det heter i samarbeidserklæringen at Vinmonopolets stilling skal ligge fast, noe som vel må bety at man ikke vil svekke polet via lovveien. Med dette vedtaket retter man like fullt et alvorlig angrep på Vinmonopolets økonomi. For nå vil enda mer av omsetningen skje utenfor Vinmonopolet, på de nye, store utsalgene for alkohol – flyplassene og fergene.
I statsbudsjettet la man til grunn at barnehagebehovet ville minke med rundt 4.000 plasser som følge av økt kontantstøtte, og tok disse pengene fra kommunene. Det slo ikke til. Tvert imot økte etterspørselen med 500 plasser, altså bommet regjeringen med 4.500 plasser.
Kommunene er lovpålagt å tilby barnehageplass, så disse pengene må hentes fra andre formål, sannsynligvis enda svakere grupper (rus, psykiatri, skolehelsetjeneste). Dette kunne man ha rettet opp i RNB. Noe ble da også gjort etter forliket med KrF og Venstre, men over halvparten av den ubetalte regningen er fortsatt overlatt til til kommunene.
Billig å rette opp feilen
Det som heller ikke skal stemmes gjennom, er en reversering av den økte arbeidsgiverperioden for permitteringer som kom med statsbudsjettet. Endringen gjør at bedriftene, spesielt de med små marginer, ser seg tvunget til å si opp ansatte framfor å permittere når tidene blir tøffere. Dette skaper ikke bare økt usikkerhet for arbeidstakerne og deres familier. Det svekker også utviklingen i bedrifter og lokalsamfunn rundt om i landet.
For konjunkturfølsomme bedrifter er det viktig å kunne holde på kompetansen de ansatte besitter, selv om oppdrag og ordrer skulle utebli for en kortere periode. Derfor er det sjelden NHO og LO har vært mer samstemte enn de var i kritikken av regjeringen på dette punktet. Hadde det vært veldig kostbart å rette opp dette? Nei, det hadde ikke kostet mer enn halvparten av det beregnede inntektstapet på økt taxfreekvote. Likevel tar man til takke med sin prioriteringssak nummer 1.200.
Politikkens vesen er å måtte gi og ta. Det er riktig. Men ved dette reviderte nasjonalbudsjettet har samarbeidspartiene gitt sin støtte til vedtak som vil sette negative spor – lenge.
