NRKs dramasjef og de to manusforfatterne bak «Atlantic Crossing» forsøker å vri min kritikk av kronprinsesse Märthas internasjonale hovedrolle til å bli et spørsmål om maskulin eller feminin historiefortolkning.
Til det vil jeg si: Skal noe fortolkes må man først ha de faktiske forhold plassert, med andre ord, et noenlunde korrekt og sannferdig kildegrunnlag.
Kronprinsesse Märtha inntar en betydelig plass (også som politisk aktør) i mitt åtte binds verk om den norske kongefamilien.
Når jeg ikke minst har kunnet vie hennes krigsinnsats stor oppmerksomhet skyldtes det at jeg (med kongehusets hjelp) fremskaffet helt nye og vesentlige kilder om eksilet i USA. Den aller viktigste var hoffsjef Wedel Jarlsbergs dagbok, ført i egenskap av å være kronprinsessens vakthavende adjutant gjennom hele krigstiden.
Nettopp denne kilden skal angivelig underbygge at «Atlantic Crossing» er «forankret i historiske fakta». Som et «godt eksempel» på den politiske intimitet som hersket mellom president og kronprinsesse, nevner manusforfatterne at Roosevelt ringte Märtha «etter angrepet på Pearl Harbor og diskuterte hendelsene med henne». Dessverre er dette bedre som eksempel på uetterrettelig omgang med historiske kilder.
I Wedels dagbok den 7. desember 1941 står det at presidenten ringte to ganger. Først for å invitere seg selv til te hos kronprinsessen på Pooks Hill, dernest for å avlyse avtalen. USA var blitt angrepet av Japan uten varsel «så han var forhindret fra å komme».
Ikke et ord om politiske diskusjoner med den norske kronprinsessen. (Det skulle da også tatt seg ut midt under angrep fra en fremmed stat!) Og betegnende nok, tre dager senere med alle krigserklæringer på plass, inviterte Roosevelt Märtha (stadig ifølge Wedel) til middag i Det hvite hus: «Der blev ikke talt politikk!»
Enda mer avslørende blir det når manusforfatterne hevder at det er «godt dokumentert» at presidenten «ofte hadde med seg gjester hjem til kronprinsessen. Churchill var en gjenganger.»
På punktet visitter til Pooks Hill er Wedels dagbok absolutt pålitelig. Og hadde manusforfatterne faktisk benyttet den, ville de visst at «gjengangeren» Churchill aldri satte sine ben i kronprinsessens hus.
Deres egne eksempler viser altså at «Atlantic Crossings» forfattere ikke står «trygt på historisk grunn».
I stedet for primærkilder forholder de seg til udokumenterte uttalelser og løse erindringer fra etterkrigstiden. Det kan være greit innenfor rammen av fiksjon, men de bør nedtone påstandene om årelang forskning og «dramatisering av virkeligheten».
Her benyttes ikke kildene for å komme tettere på sannheten, men for å gi serien et falskt skinn av dokumentasjon.
Det er riktig at Roosevelt nevnte Norge i Kongressen 6. januar 1941. Men «the lesson of Norway», handlet ikke om låne- og leieavtalen, leksen gjaldt angrepet på et uforberedt land 9. april 1940.
Ordbruken kan føres tilbake til amerikanske avisreportasjer og, dessuten, til kronprins Olav som hadde skildret begivenhetene i et brev han sendte presidenten fra det indre av Troms.
I stedet for på «trygg historisk grunn», hviler «Atlantsic Crossing» tungt på den nær 90 år gamle pressemannen Arne Skouens vidløftige uttalelse om at Norges Kronprinsesse var en «trojansk hest i Det hvite hus».
Det er imidlertid liten grunn til å tro at USAs president frivillig omga seg med trojanske hester eller politiske agenter fra små land.
Derimot vet vi at han brukte enhver gitt anledning til være sammen med kronprinsesse Märtha. Fordi hun ga ham noe han trengte, et menneskelig fristed fra krigens og politikkens blodige realiteter – bekymringer som brøt ned hans helse og sendte ham i graven før seieren var i havn.
Det nære forholdet mellom Pooks Hill og Det hvite hus slo ut til Norges gunst ved flere anledninger.
Det kunne gi nok stoff til en severdig «dramatisering av virkeligheten». I hvert fall til tre episoder. Skal man fylle hele åtte episoder med kronprinsessen og presidenten, er jeg redd vi uansett må ta avskjed med «trygg historisk grunn».
FØLG DEBATTEN:
