Hopp til innhold

Ulvemordere og klimaofre

Utenlandske medier skriver om isbjørn i gatene. Norske medier er ikke stort bedre.

Arne O. Holm

Mens det før gikk lange protesttog mot nedleggelse av industriarbeidsplasser, består togene nå av en maktelite som kappes om å framstille industriarbeiderne som en samling klimaverstinger, skriver spaltist Arne O. Holm.

Arne O. Holm er spaltist i Ytring på radio og nett.

Den frie journalistikken har kontinuerlig vært under angrep. Venstresida ville bli kvitt oss fordi vi tok kommersielle hensyn. Nå kommer angrepene fra den nye høyrepopulismen, som velger seg Twitter og Facebook framfor redaktørplakaten i de falske nyhetsmediene. Sjøl sliter jeg ofte med å finne min egen virkelighet igjen i det daglige nyhetsbildet.

Som tidligere journalist i Dagbladets politiske avdeling kan jeg knapt huske en eneste halvliter uten at avisen ble skjelt ut. Angrepene kom som indianerpiler fra alle kanter. Men siden jeg vokste opp som journalist i en radikalliberal avis, svei angrepene fra venstresida mest. Troen på at den frie meningsytring skulle la seg finansieres over statsbudsjettet var framtredende. Vi i tabloidpressen var hjelpeløse redskap i en kapitalistisk grådighetskultur.

Verden har heldigvis ikke stått stille.

Står igjen på perrongen

Denne uka gikk journalister og vitenskapsfolk i en felles protestmarsj mot angrep på fri forskning og fri journalistikk. En slik aksjon vil kunne være forebyggende, men protesttoget risikerer at de fleste med behov for en reell ytringsfrihet står igjen på perrongen.

I USA, hvor demonstrasjonene er mest velbegrunnet, føler store folkegrupper seg kontinuerlig oversett. Det gjelder alt fra plantasjearbeidere i sør til urbefolkningen i Alaska.

Glemt av pressen og erstattet av akademikere og politikere som gjør seg til talsmenn for grupper av mennesker de knapt nok kjenner, talsmenn med klippekort til debattprogram og nyhetssendinger.

Vi, de arktiske menneskene, var fraværende i reportasjene dersom vi ikke kunne plasseres på et smeltende isflak omgitt av sultende isbjørn.

Jeg kjenner det igjen fra mine egne reiser i nordområdene.

For ikke lenge siden deltok jeg i en debatt om Arktis og journalistikk. I panelet satt det framtredende journalister og korrespondenter fra USA, Russland, India og Danmark. Den politiske og kulturelle bakgrunnen var forskjellig, men historiene de sendte hjem til sine redaksjoner var det samme.

Det handlet nesten utelukkende om klima og klimaforandringer.

Følg NRK Debatt: Facebook og Twitter

Det Arktiske Menneske

Vi, de arktiske menneskene, var fraværende i reportasjene dersom vi ikke kunne plasseres på et smeltende isflak omgitt av sultende isbjørn. Vår egen identitet ble redusert til å være ofre for en klimakrise skapt helt andre steder enn i Arktis. Slik blir vi også fratatt våre muligheter til industriell og politisk utvikling, og i stedet betraktet som museumsbestyrere i våre egne land.

Fredag lanserte regjeringen sin nye nordområdestrategi, hvor nettopp nordområdene utpekes som framtidas redningsplanke for en nasjon som er i ferd med å miste betydelige oljeinntekter. En slik framtidsvisjon forsvinner i det klikkvennlige bildet av et ødeland av is og kulde, i bildet av et Arktis som smelter.

For en nasjon som fortsatt lever og skal leve fett på oljepenger, er det umulig å ikke registrere hvordan oljearbeiderne snart er et like stort mobbeoffer som fordums journalister i tabloidpressen.

Skulle vi på nasjonalt nivå klare å bryte gjennom i media som noe annet en klimaofre, er det som regel fordi en debattredaksjon i NRK har oppfanget en ganske så banal krangel mellom et par avisredaktører som forsøker å overbevise sine respektive lesere om at Nord-Norge er ei slagmark, med Tromsø og Bodø som de krigende partene.

På samme måte framstår befolkningen i Innlandet, området mellom Oslo og Trøndelag, som en flokk ulvemordere. Bare ferten av statsrådblod virker muligens mer opphissende på mennesker som tilsynelatende stenger sine barn inne for at de ikke skal bli spist av ulven, mens fedrene vandrer hvileløst rundt på jakt etter ulvespor i snøen.

Hva fedrene gjør når snøen smelter, aner jeg ikke, men jeg håper de får tid til å lufte ungene.

Mobbeofre

For en nasjon som fortsatt lever og skal leve fett på oljepenger, er det umulig å ikke registrere hvordan oljearbeiderne snart er et like stort mobbeoffer som fordums journalister i tabloidpressen.

Mens det før gikk lange protesttog mot nedleggelse av industriarbeidsplasser, består togene nå av en maktelite som kappes om å framstille industriarbeideren, enten hun jobber i gruveanlegg eller fabrikk, som en samling klimaverstinger.

Glemt av pressen og erstattet av akademikere og politikere som gjør seg til talsmenn for grupper av mennesker de knapt nok kjenner.

Dessuten går ikke disse togene lenger gatelangs, de går rett inn i Dagsnytt 18s studio i NRK.

Men selv når leserens gjenkjennelse er fraværende, har den frie journalistikken vist en ganske enestående overlevelsesevne. I motsetning til hesten, som ble erstattet av bensinmotoren, har journalisten overlevd.

Og den vil overleve så lenge den fortsetter å ta avstikkere inn i et landskap hvor mennesker bor og arbeider, og ikke bare speiler livet til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og andre, som bruker pressen som instrument for å sikre sin egen politiske makt.

Sjøl forsøker jeg etter beste evne å skjerme meg mot det offentlige bildet av det Arktiske Menneske. Men i lengden nytter det ikke å lime den digitale kanalvelgeren fast på NRK Jazz.

Arne O. Holm er redaktør for Highnorthnews.com -Nordområdesenteret.

HØR: Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.