Ulvejakt på Oslos beste vestkant

Skal Bjarne Melgaard få bygge sitt dødshus i Edvard Munchs nabolag?

Debatten om det spørsmålet er endt opp som en nedverdigende hetsing av en navngitt kunstner, hvor byggingen av et dypt originalt kunstverk/hus blir møtt med høylytte fyrop om Melgaards ego. Men diskusjonen om det skal bygges mer i nabolaget til Munch bør ikke handle om Melgaard – men om tolkning av fredningsbestemmelser.

Et hus å dø i

Bjarne Melgaard vil altså bygge «et hus å dø i». PÅ Ekely. Vest i Oslo. I et særdeles pent villaområde med høye trær og utsikt over Oslo. Det var der Edvard Munch bodde og jobbet de siste 28 årene av livet sitt, og det var på Munchs tomt Oslo kommune i sin tid bygget 44 kunstnerboliger. Nå vil Melgaard også til Ekely. Han er ikke ønsket velkommen. «Finn et annet sted å dø», sier naboene. De fleste av dem – kunstnere.

Det er ulvestemning på Ekely. Melgaard er ulven. Snylteren, som ifølge naboer og aksjonister, bygger identiteten sin ved å «sole seg i den store kunstnerens nærhet» og at «Munch ville snudd seg i graven». Han er den farlige inntrengeren som «forherliger pedofili» og som burde «begraves der han hører hjemme – i Pattaya», står det på aksjonistenes nettsider. Han er den fremmede som «begår et overgrep mot Munch».

Kanskje ikke så rart at Bjarne Melgaard glefset tilbake da han i Kulturnytt karakteriserte naboene som «en gjeng tapere» – som «bør passe sine egne saker».

Historien

I 2013 snakker Bjarne Melgaard med utbyggerne av Astrup Fearnley museet – Selvaag. Melgaard luftet ideen om å bygge et hus som samtidig skal være et kunstverk – og altså til «å dø i». Selvaag var interessert. De har penger, er interessert i kunst, og de har tomt. På Ekely! En stor tomt kjøpt på 70-tallet – med tanke på å bygge gedigne terrasseblokker. Men da tomtas opprinnelige sveitserhus ble revet i 1989, satte naboer og antikvariske myndigheter seg i sving.

Knappe ti år senere var tomta delvis fredet. Hensikten; å sikre at et snev av den opprinnelig atmosfæren fra Munchs tid skulle beholdes. I dag står fortsatt tuftene etter det gamle sveitserhuset. Tomta, som ikke ligger «vegg i vegg» med Munchs eiendom, er blitt tumleplass for unge og eldre. En skog og et villnis til glede for ethvert nabolag.

Og nå vil altså Selvaag bruke den delen av tomta som ikke er fredet, til å sette opp et pussig og svart hus på størrelse med det gamle sveitserhuset. Et hus som bare på en kjølig vinterdag vil kunne skimtes gjennom trærne fra Munchs atelier og hage. Byantikvar Janne Wilberg har sagt ja til Melgaard og Selvaag. Heller ikke Byantikvaren har mange venner på Ekely i dag.

Bjarne Melgaard har tegnet huset – med atelier. Arkitektkontorene Snøhetta og Spor har gjort det om til et realiserbart bygg som ser ut som et Melgaardsk møtested mellom eldgamle norske stavkirker og det urbane 2000-tallet. Intensjonen er at Melgaard skal bo og jobbe der, men Selvaag opplyser at huset også er tenkt som arbeidssted for andre kunstnere.

Utfordrende byggverk og kunst

Kunstkjennere og kritikere, men også naboene på Ekely mener at bygget i seg selv kan være flott, en berikelse. Men altså ikke på Ekely! -Ikke her hos oss! Slikt vi har hørt det før. Nabokrangel om utfordrende byggverk og kunst. Nordlendingene ville ikke ha skulpturpark. Nå er de stolte av den, og den bør kanskje ende opp i Torbjørn Røe Isaksens liste over verdifull kulturarv. Som jernmennene på Solastranda, som rasteplassene langs Nasjonale Turistveier, som utkikks-huset til villreinen på Dovrefjell.

De fleste nabokrangler i Norge handler absolutt ikke om kunst. De handler om trær og om adkomst. De handler om gjerder og almen ferdsel som stenges. De handler om utsikt som blir borte og om friområder som bebygges. Det gjør denne krangelen også. Og det er en ærlig sak. De fleste kjenner seg igjen i følelsen når et kjent og kjært nabolag endres.

Men det er heller ikke det denne saken handler om. Den handler om fredningsbestemmelser. Det er dem Riksantikvaren nå skal ta stilling til. Riksantikvaren skal finne ut om utgravingen av en adkomst i det fredete området (som skal tildekkes etterpå), og om hugging av noen av tomtas mange trær, kommer til å ødelegge atmosfæren som Munch formidlet i flerfoldige bilder.

Sånn sett er avgjørelsen Riksantikvaren kommer med, viktig. Men det er en vanskelig avgjørelse. Selvaag, Snøhetta og Byantikvaren mener det er tatt slike hensyn. Naboene mener det altså ikke.

Berikelsen

Men samtidig klarer ikke jeg å la være å tenke at Melgaards «A house to die in» ville være en berikelse både for Oslos innbyggere, for tilreisende og for Munch. Flere mennesker ville ta turen til det stillferdige Ekely. De ville oppleve atelieret til Munch, se utsikten over Oslo, gå i almeskogen både vinter og vår, se de knudrete trestammene. Oppleve stjernenatten.

Mitt håp er at naboenes Melgaard-hets ikke styrer Riksantikvarens avgjørelse.

For det er rart med det, kunstnerne er de ivrigste forkjemperne for kontroversiell kunst i det offentlige rom. De er villige til å ta en skikkelig fight mot uvillige naboer. Men altså ikke når kunsten skal til deres egen bakgård.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter