Kjære finansminister Siv Jensen.
Da jeg kom på jobb på fredag burde jeg ha skrevet på doktorgraden min. Jeg forsker på sosial ulikhet i helse. Men jeg klarte ikke å jobbe videre med vanlig arbeid etter å ha hørt deg debattere på Politisk kvarter med SVs Audun Lysbakken om sosial ulikhet i Norge. Jeg måtte svare på den måten du behandler det norske folk på.
Kjære leder av vårt mest innvandringsopptatte politiske parti. Jeg føler behov for å forklare for deg at innvandrere ikke er her i landet for å være brikker i ditt politiske spill. De er en viktig del av det norske samfunnet. Akkurat som deg. Eller – ikke akkurat som deg. De er ikke her fordi de ikke har vært så heldige nok til å bli født i et rikt land. De er her fordi de har ikke vært like privilegerte som deg.
De kommer til Norge med historier og fortider som de fleste av oss «heldige» knapt har mulighet til å forstå. Som innvandrer, kommer jeg selv opprinnelig fra et land som har enda større ulikhetsutfordringer enn Norge. Jeg kan til en viss grad fatte noen av de hverdagsutfordringene som andre innvandrere lever med her i landet. Men jeg skal ikke late som om jeg forstår.
Jeg er, som deg, en av de heldige: Jeg kommer fra et velutviklet land. Innvandrere er i Norge fordi de ønsker et bedre liv – for seg og for sine familier. De ønsker seg bare en liten del av det som du har alltid hatt og aldri har måttet å tenke over.
Du må innse at ulikhet i Norge ikke handler om å rette pekefingeren mot innvandrerne og fortelle dem at de er problemet. Den fingeren kan du heller snu i motsatt retning. Å snakke om ulikhetsproblemet i Norge som et innvandringsproblem, er å bortforklare problemet.
I Norge utgjør innvandrerbefolkningen rundt 14 prosent. Og det er ikke slik at 85 prosent av befolkningen løper fra de nederste 14 prosent med rikdommen sin. Det er faktisk helt omvendt. Det er de rikeste 10–15 prosent som løper ifra de nederste 85 prosent.
Over halvparten av landets nettoformue tilhører de ti prosent rikeste husholdningene i Norge, ifølge tall fra SSB. Disse tallene øker. De kan også være enda høyere enn vi tror, fordi Norges mest velstående har rikdommen plassert i skatteparadiser og skjulte formuer. Tallene tyder på en svært skjev fordeling mellom økonomiske grupper. Men slike ulikheter finner man også mellom utdanningsgrupper, yrkesgrupper, kjønnsgrupper og geografiske grupper.
Det er riktig å nevne at det ikke er tilfeldig at de fleste innvandrere er en del av disse 85 prosent nederste i samfunnet. Men det handler ikke om «dem» som problemet og «oss» som må leve med problemet. Det handler om et land med et økonomisk system som straffer folk i samfunnets laveste lag, mens det belønner dem som befinner seg i samfunnets øverste posisjoner.
Her er det ikke bare innvandrere, men også mange andre som blir straffet av mekanismer som i stadig større grad samler rikdom og makt i de øverste samfunnslag. De mest sårbare kommer med lite til et land som har mye. De blir hardest straffet av disse sosiale, økonomiske og kulturelle mekanismene.
Så nå må jeg be deg, kjære finansminister, om å slutte å ofre innvandrere i en debatt som handler om hvordan et rikt land omfordeler sine ressurser. Ikke bare de økonomiske ressursene, som du har enorm påvirkningskraft over. Men også de mindre synlige symbolske ressursene, som handler om makt, kunnskap og prestisje.
Økende sosiale ulikheter er et universelt problem, ikke et innvandringsproblem. Hvis ikke du klarer å se dette, så klarer du aldri å se hvordan regjeringens politikk kan føre til å forsterke de samme mekanismene som i framtida kan holde nede en stor del av befolkningen.
Inkludert innvandrerne.
