Hopp til innhold
Kronikk

Ulikhet på speed

Jeg skal aldri mer klage over forsinkede busser, regnvær, mye lekser og tregt internett.

Amanda Hylland Spjeldnæs

I Beirut er ulikheten så stor at «problemene» i Norge blir bagateller, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Jeg var i en flyktningleir i Beirut da krigen i Ukraina startet. Krigen minnet menneskene rundt meg om krigene de har opplevd i Syria, Libanon og Palestina.

Samtidig som vi snakker beundringsverdig om hvordan europeiske land tar imot ukrainske flyktninger, blir jeg spurt gang på gang: «Hvorfor tar dere ikke imot oss?»

Etter at jeg kom til Libanon, har ordet «ulikhet» fått en ny betydning.

I Libanon stabler krisene seg oppå hverandre. Kronisk flyktningkrise der rundt én av fire innbyggere i landet er flyktninger, hovedsakelig fra Palestina og Syria, og mange bor i leirer.

Økonomisk kollaps har ført til at det ikke lenger finnes en middelklasse, for de er blitt del av den store majoriteten av befolkningen som sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

Mange unge i Norge har «problemer» som ikke er problemer.

Eksplosjonen for halvannet år siden la store deler av Beirut i ruiner, og førte til at landet var uten president og regjering i over et år. Enorm politisk mistillit. Et sekterisk samfunn der religiøse grupper ikke klarer å bli enige. Revolusjonen høsten 2019 og fremdeles jevnlige demonstrasjoner. Strøm- og dieselmangel.

Og oppå det hele covid-19, som nesten er overskygget av de andre krisene.

Før jeg kom til Libanon var jeg forberedt på en ubehagelig hverdag uten strøm, internett, bensin og trygg mat. Mediedekningen som når Norge gir inntrykk av at hele landet lider. Jeg oppdaget raskt at som privilegert student med riktig pass og dollar i lommeboka, kunne jeg leve et luksusliv i «Midtøstens Paris», på tross av alle landets kriser.

Jeg sitter bakpå mopeden til en venn fra en flyktningleir i Beirut. På bare syv minutter har vi beveget oss fra leiren og til et av de rikeste områdene i byen. Det er som å komme til et nytt land.

Jeg sitter på en luksusbar i festgata i Beirut. Jeg veksler mellom å se inn på DJ-en og dansegulvet i baren, den kollapsede bensinstasjonen etter 2019-eksplosjonen på andre siden av gata, dyre biler som blir levert til «valet parking», og barn som tigger etter penger. På bordet veksler vi mellom å snakke om krisene i Libanon og hvilken drink vi har lyst til å bestille som neste.

Har dere sett bildene av flyktningbarna i Bekaa som går barbeint i snøen? Gin Tonic eller Moscow Mule? Inn og ut av to forskjellige verdener.

I Norge kunne jeg ikke leve det samme glamorøse livet som i Beirut.

På merkelig vis klarer vi å stenge elendigheten ute og å ha en hyggelig kveld, men det er med en bitter bismak. I Norge hvor graden av fattigdom ikke kan sammenlignes med i Libanon, er det enda enklere å stenge verdens elendighet ute.

Bensinstasjonen i Beirut som ble ødelagt i eksplosjonen i 2019.

Den kollapsede bensinstasjonen i festgata i Beirut.

Foto: Privat

Med dollar i Libanon blir man rikere og rikere, mens folk som får lønnen sin i libanesiske lira blir fattigere og fattigere.

Da jeg ankom i oktober 2021 vekslet jeg hundre amerikanske dollar til 1.700.000 libanesiske lira. Nå er kursen lavere, men tidligere i år var hundre dollar verdt nesten det dobbelte fra da jeg kom i høst. For tre år siden hadde jeg fått 150.000 lira for den samme hundredollarseddelen.

Mange restauranter har gitt opp å skrive priser på menyen, fordi de endrer seg så raskt. Prisene i lira fortsetter å stige.

Idet jeg skal til å kaste en søppelsekk fra leiligheten i en konteiner borti gata, kommer en mann i fillete klær bort og tar imot sekken. Han nikker for å takke meg. I Norge kildesorterer vi plast og papp for miljøet, og her legger vi mulig verdifullt skrot og matrester i ulike poser for å ta hensyn til folk som denne mannen.

Mens han jobber seg gjennom søppelsekken på jakt etter noe han kan selge, setter jeg meg til for å skrive på Starbucksen ved siden av. Der har vi hver vår arbeidsdag, ett minutt i gangavstand fra hverandre og samtidig i to ulike verdener.

Når jeg leser norske aviser fra Beirut, sliter jeg ofte med å ta det som står seriøst.

Da jeg dro hjem på ferie til Norge i julen, var alt vennene mine fra flyktningleiren ville å bli med. Komme seg vekk. Men uten pass, papirer og penger er de fanget i leiren. Jeg kunne dra, de måtte bli.

I Norge kunne jeg ikke leve det samme enkle og glamorøse livet som i Beirut. Det kostet ikke 24 kroner å ta taxi gjennom hele byen eller 52 kroner for frokost for tre levert på døren. Samtidig er det ikke mange i Norge som i fulltidsjobb bare tjener 13 kroner på en dag, eller som ikke har råd til frokost.

Ulikhet finnes i Norge også, men omfanget kan ikke sammenlignes med i Libanon. Når jeg leser norske aviser fra Beirut, sliter jeg ofte med å ta det som står seriøst. I den store sammenhengen føles det så meningsløst å diskutere reguleringen av elsparkesykler og hvor stort strømstipend studenter skal få.

Nå er naturlig nok heller ikke norske medier som de pleier å være på grunn av krigen i Ukraina. Kanskje det kan bidra til at flere vil bry seg om flyktninger og fattigdom andre steder i verden også?

Jeg vil dusje, men strømmen er borte og vannpumpen fungerer ikke. Jeg går irritert til sikringsskapet på gata for å sjekke bryteren. Når jeg kommer tilbake til leiligheten, sitter en ung gutt i skitne klær i trappen utenfor døra. Han trygler meg om et glass vann.

Når jeg omsider får tatt meg en lunken dusj, tenker jeg på den tørste gutten på den andre siden av veggen. Irritasjonen over mitt «problem» er borte.

På merkelig vis klarer vi å stenge elendigheten ute.

Jeg blir plutselig avbrutt her på utebordet på Starbucksen. En mann med en sovende gutt i en gammel rullestol med hjul der gummien har råtnet bort, kommer gråtende bort til meg og tar seg til munnen med en bevegelse som illustrerer at han trenger penger til mat. Som åpenbar utlending skriker jeg dollar, og jeg gir ham en seddel. Han går videre, jeg åpner lokket på Macen igjen og fortsetter å skrive.

Jeg svarer ikke bare ja på spørsmålet om jeg liker å bo i Beirut. Å være her er både fantastisk og forferdelig. Glamorøst og ubehagelig. Det er trist å ta innover seg konsekvensene av den ekstreme globale ulikheten, og det er en virkelighetssjekk.

Jeg har innsett at mange unge i Norge har «problemer» som ikke er problemer. Beirut har lært meg å sette pris på privilegiene jeg har som norsk ungdom, som jeg før har tatt for gitt.

Jeg skal aldri mer klage over forsinkede busser, regnvær, mye lekser og tregt internett.