Ukrainas skjebnetime

For Angela Merkel, François Hollande og Vladimir Putin handler fredsavtalen som ble framforhandlet i Minsk i går om deres internasjonale anerkjennelse, men for Ukrainas president Petro Porosjenko står hele landets eksistens på spill. Dersom Porosjenko klarer å bevare Ukraina som ett land gjennom hele sin presidentperiode vil han ha utvist større politisk kløkt enn alle landets tidligere presidenter til sammen.

Oligarken Porosjenko visste at det var en vanskelig oppgave han tok på seg da han overtok presidentembetet i juni i fjor. Landet hadde allerede mistet Krim-halvøya til Russland og opprøret i Øst-Ukraina hadde kommet helt ut av Kievs kontroll.

Russisk overmakt

Noe av det første han gjorde som president var å omgruppere den militære innsatsen i Donbass i den såkalte ATO, antiterror operasjonen. Dette førte til en viss framgang gjennom sommeren, men ukrainernes lykke snudde raskt da russerne for alvor involverte seg på bakken i august. Porosjenko innså at de stod overfor en militær overmakt og gikk med på en våpenhvile i Minsk, den såkalte Minsk 1-avtalen. Kiev hadde ønsket å gjenopprette kontrollen over Donbass i forkant av parlamentsvalget som skulle avholdes i oktober, men forstod nå at dette ville bli umulig.

FØLG UTVIKLINGEN I UKRAINA: NRKs Nyhetssenter

Den skjøre våpenhvilen ble snart brutt, men avtalen bidro til å redusere kamphandlingene for en periode. Det tydeligste bruddet med Minsk 1-avtalen kom i november da separatistene avholdt parlamentsvalg. Kiev reagerte kraftig og svarte med å fryse alle utbetalinger fra statskassen til mottakere som bodde i de separatist-kontrollerte områdene. De ønsket ikke å finansiere sine motstandere.

En million flyktninger

Som et resultat ble de menneskelige lidelsene i Donbass kraftig forverret. Situasjonen var vanskelig nok fra før. Tallene varierer, men det snakkes gjerne om mer enn 5000 drepte og mer enn én million flyktninger i Ukraina i løpet av det siste året. Krigen har også hatt katastrofale følger for landets allerede skakkjørte økonomi, som nå holdes oppe av internasjonale lån.

Dette – og de siste ukenes brutale kamper, hvor regjeringsstyrkene tapte stadig mer land – gjorde Minsk 2-avtalen til en nødvendighet for Ukraina, og med dette utgangspunktet dro Porosjenko til Minsk.

Det aller viktigste punktet for Ukraina i disse forhandlingene har vært å sikre landets territorielle enhet. Derfor var det avgjørende for Porosjenko å få på plass et punkt som sikret ukrainsk kontroll over landets yttergrenser. Ifølge avtalen skal imidlertid ikke dette skje før etter at det har blitt avholdt lokalvalg i området og fristen er ikke før utgangen av 2015. Dersom det faktisk skjer vil det uansett være et tydelig framskritt for Kiev sammenlignet med det som har vært situasjonen siden opprøret startet i april i fjor.

Republikkene var observatører

I forlengelsen av dette var det også viktig for Ukraina at de to folkerepublikkene ikke blir anerkjent som politiske enheter. Deres representanter deltok ikke i selve forhandlingene mellom Merkel, Hollande, Putin og Porosjenko, men var til stede i Minsk som en del av den såkalte kontaktgruppa og ble framlagt avtalen for undertegnelse i etterkant. I avtaleteksten er ikke folkerepublikkene nevnt, men de geografiske områdene det er snakk om omtales som de «spesielle» områdene av Donetsk og Luhansk fylke.

LES OGSÅ: Lang og kronglete vei mot fred i Ukraina

Det er for øvrig litt uklart hvor store områder det er snakk om. I henhold til avtalen blir partene bedt om å trekke tilbake artilleriet og etablere en demilitarisert sone, men fordi regjeringsstyrkene skal trekke seg tilbake fra dagens frontlinje og separatistene skal trekke seg tilbake fra frontlinjen slik den ble fiksert i september, oppstår det en gråsone som det ikke er redegjort for i avtalen.

Strid om status

Et sentralt stridstema i polemikken mellom Moskva og Kiev har vært hvilken status disse områdene skulle få. Moskva har krevd at Ukraina skulle innføre et føderalt styresett, med stor grad av lokal autonomi, mens dette har vært uakseptabelt for Kiev. Avtalen forutsetter at det innføres en ny lov som etablerer en egen status for de «spesielle» områdene, at det gjennomføres en konstitusjonell reform i Ukraina som skal gi sikre denne statusen, men graden av selvstyre er uavklart.

For Porosjenko var nok det viktigste at ordet føderalisering ikke er nevnt. Det er imidlertid klart at de lokale myndighetene skal få muligheten til å bestemme administrasjonsspråk selv (altså russisk), at de skal få muligheten til å etablere en lokal milits og velge lokale dommere og statsadvokater.

Avtalen inneholder noen kameler som er virkelig tunge å svelge i Kiev, blant annet et betingelsesløst amnesti for alle involverte i kamphandlingene. I Ukrainas hovedstad er man likevel mest opptatt av hvordan man kan være trygge på at avtalen blir etterlevd. Minsk 1-avtalen førte ikke til noen reell våpenhvile og etter at den ble inngått har opprørerne vunnet store landområder. Hvordan kan man være sikre på at det ikke vil skje igjen?

Spørsmålet er om de har så mange alternativer til den avtalen som nå foreligger. Porosjenko ser i alle fall ut til å innse at krigen er tapt, hans mål er å redde stumpene.