25. oktober lanserte Innvandrings- og integreringsministeren en ny modell for effektiv behandling av asylsøknader. Listhaug ønsker å samle alle asylsøkere i ett ankomstsenter, nemlig det gamle Smart Club-bygget ved E6 i Råde i Østfold. Senteret heter Østfold Ankomstsenter.
Effektivitet er positivt, altfor mange venter for lenge i mottak. Listhaugs modell vil imidlertid gå på bekostning av verdig innkvartering av mennesker som søker beskyttelse i Norge. Den byr også på økonomiske utfordringer for kommunene. Dette må være utilsiktet fra regjeringens side.
Uegnet som bosted
Smart Club var en varehuskjede som stengte dørene i 2013. I 2015 ble den nedlagte Råde-filialen tatt i bruk som transittmottak i panikken som oppstod da det norske mottaksapparatet oppdaget at de ikke hadde kapasitet til å ta imot de 31,145 asylsøkerne som ba om beskyttelse i Norge.
Smart Club-modellen til Listhaug, med rekker av telt og festivaltoaletter plassert i og utenfor et varehus, er en blanding av en flyktningleir og det som på engelsk kalles et Collective Center. Collective centers er en fellesbetegnelse for eksisterende bygg som gjøres om til midlertidig husly for folk som av ulike grunner har mistet eller blitt fordrevet fra sine hjem. Byggene er sjelden tegnet for eller tilpasset beboelse. Ofte mangler landene økonomiske midler til å sette dem i stand, og de driftes derfor gjerne av humanitære organisasjoner. Norge har ingen tilsvarende utfordringer som kan forsvare bruk av en slik modell.
Ifølge FNs høykommissær for Flyktninger (UNHCR) er collective centres spesielt krevende å drifte. De sosiale konsekvensene er godt dokumentert: Jo flere beboere, dess flere konflikter og utfordringer. Store telt med køyesenger er ikke en måte å ivareta sikkerhet og privatliv på.
En av kronikkforfatterne evaluerte i 2015 tilsvarende boformer på oppdrag for UNHCR, da veien gjennom Balkan fortsatt var en av hovedrutene gjennom Europa. Flyktninger i ungarske mottak ble ofte bosatt i fasiliteter som fungerte utelukkende som oppbevaringsanstalter. Høyt stressnivå og uro var i stor grad en konsekvens av de fysiske omgivelsene. Spesielt kritikkverdig var forholdene i nettopp de store hallene: varehus, sports- og militæranlegg. At Norge er i ferd med å gjøre en lignende krisemodell til en permanent løsning, er vanskelig å forstå.
Parallellsamfunn
Østfold Ankomstsenter ligger på en typisk «til-overs-tomt» i et veikryss langs E6, med en drive-in Mac Donald’s som nærmeste nabo. Råde sentrum er cirka tre kilometer unna. Beliggenheten skriver seg inn i en tradisjon for å lokalisere asylmottak i utkanten av levende lokalsamfunn, noe som vanskeliggjør tilgangen til nærmiljø og offentlige tjenester. En slik parallell verden legger ikke et godt premiss for integrering.
Internasjonalt fokuserer man nå på løsninger som gagner både vertssamfunnet og de nyankomne. Tiltak som tar utgangspunkt i lokalsamfunnets behov har nærmest blitt et premiss for internasjonale organisasjoner som gir assistanse til mennesker på flukt. En slik tilnærming gjør det mulig å investere i eksisterende bygg og infrastruktur, fremfor å bruke penger på improviserte og midlertidige tiltak. Smart Club-modellen tilbyr ingen av disse mulighetene.
Bedre muligheter finnes
Gjenbruk av bygg og strukturer som kan romme nye bruksmåter er et kjent og bærekraftig byutviklingsgrep. En godt utført transformasjonsprosess kan resultere i utmerkete mottak. Selv om brukeren i utgangspunktet kun skal bo der midlertidig, trenger ikke mottaket være av midlertidig karakter. Samlokalisering av funksjoner og tjenester er fullt mulig. For hvorfor kan ikke Rådes innbyggere også bli tatt imot som pasienter på den påkostede klinikken på ankomstsenteret?
Illustrasjonene i denne kronikken viser et alternativt mottak som samtidig er et positivt bidrag til lokalsamfunnet. Studio In Transit på AHO foreslår her en kombinasjon av boenheter for asylsøkere, og et drivhus med utleie av parsellhager på Tøyen i Oslo. Prosjektet tar utgangspunkt i et udekket behov i vertssamfunnet: lange ventelister på samtlige av byens parsellhager.
Drivhuset på Tøyen sett fra utsiden.
Drivhuset tilbyr dermed en inntektskilde som et mulig driftsbidrag, og er en løsning som er mindre økonomisk sårbar for store variasjoner i ankomsttall. Flerbruksaspektet legger til rette for sosial samhandling og aktivisering av beboerne som på vanlige mottak blir pasifisert under ventetiden. Prosjektet viser at det er greit å tenke på seg selv, mens man hjelper andre. Smart Club-modellen hjelper derimot ingen. Effektiviseringen til tross: tre uker i et varehus er fortsatt lenge.
Slik har arkitektene tenkt at det skal se ut på innsiden. Parsellhagene er en fellesarena i et boområde der asylmottaket ikke er atskilt fra den eksisterende boligmassen.
Departementet, UDI og eksperter med kompetanse på forholdet mellom bygg og by må jobbe sammen mot bedre løsninger.
Fremfor å bruke penger på et lager for mennesker, kan vi investere i bærekraftige løsninger som bidrar positivt for både lokalsamfunn og nyankomne.
Selv om Listhaug har redusert antall asylsøkere i Norge er det lite som tilsier at folk har sluttet å flykte.
Følg NRK Debatt på og
