Tilregnelighetsutvalget leverte sin utredning til Justisministeren 28.oktober. Der er det presentert et forslag til nye bestemmelser om utilregnelighet. Slik utvalget har formulert forslag til lovtekst, er det tydelig at man vil beskrive de utilregnelige som personer med høy grad av funksjonsvikt. Dette må være riktig.
Det har vært en utbredt misforståelse at dersom du har en psykosesykdom som schizofreni, så er du utilregnelig. Dette var nok sant for 100 år siden, før man fikk god behandling for denne meget alvorlige lidelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
De fleste schizofrene er tilregnelige
I dag mener jeg at de aller fleste med en schizofrenidiagnose vil være tilregnelige, deres funksjon at ganske god, noen er i vanlig arbeide og i vanlige familieforhold og er ikke i det daglige plaget med psykotiske symptomer. Disse personene gjør heller ikke så mye galt. Dersom de likevel skulle snyte på skatt, stjele i butikker eller bedrive telefonterror, vil de kunne straffes som alle andre.
Når stortingsmann Ellingsen gjentar at det er slik at de som begår kriminelle handlinger med viten og vilje ikke kan straffes dersom de har en psykosesykdom, så er dette galt.
Galt etter nåværende lov og galt etter det nye forslaget.
Kun de aller dårligste som har schizofreni vil oppfylle utilregnelighetsregelen. Det er denne lille gruppen som også kan begå voldshandlinger som opptar allmennheten.
Få syke begår alvorlige voldshandlinger
Det skal understrekes at det er få syke mennesker som begår alvorlige voldshandlinger. Det synes imidlertid som om media og folk flest finner det mer skremmende når syke gjør uforståelig handlinger enn når normale, kanskje ruspåvirkete, personer kommer opp i voldssituasjoner.
Det nye lovforlaget vil nok tydeliggjøre, ikke minst for politiet, at sykdom i seg selv ikke fritar for straffansvar. I dag er det ganske mange anmeldte forhold som henlegges da politiet har kjennskap til at lovbryteren har en alvorlig psykisk lidelse som schizofreni eller annen psykosesykdom.
Dette er forståelig ut fra prosessøkonomiske vurderinger, men det medfører nok at saker blir henlagt til tross for at gjerningpersonen kunne straffeforfølges. Og det medfører at offentlighet får en forståelse av at folk med en diagnose kan gjøre hva de vil.
LES OGSÅ: NRKs samleside om Tilregnelighetsutvalget
Utilregnelige har ikke skyldevne
De som er utilregnelige anser vi uskyldige. De har ikke skyldevne. De skal således ikke straffes. Men dersom samfunnet trenger beskyttelse mot deres mulige fremtidige voldshandlinger, kan de få dom til tvungent psykisk helsevern. De skal da behandles til de igjen kan bevege seg i samfunnet uten risiko for andre.
Utvalget foreslår å utvide hvilke lovbrytere som kan få en slik dom, og det er
forslag om nærmere domstolskontroll når den dømte pasienten skal skrives ut fra heldøgnsinstitusjon. Dette antar man vil gi samfunnet noe bedre vern.
Men det skal også sies at de som hittil er blitt dømt til tvungent psykisk helsevern har i veldig liten grad utgjort noen fare for allmennheten, de ansvarlige for behandlingen har passet godt på.
SE OGSÅ: Om tilregnelighetsutvalget i Dagsnytt 18.
Jeg synes det er rart at aktive politikere mener at utilregnelige, psykotiske lovbrytere ”slipper lett” dersom behandling er god. Man burde jo heller være glad for at de ikke lenger utgjør noen voldsrisiko.
Det er også hevdet at utilregnelige bør dømmes til fengsel etter at de er blitt friskere. Dette finner jeg merkelig, de er jo funnet strafferettslig uskyldige. Det er ingen som sier at barn på 12 år som begår kriminalitet skal dømmes til fengsel når de blir 15 år gamle.
Skille sakkyndige og dommeres ansvar
Et annet tema som lovutvalget har behandlet, er å innføre et tydeligere skille mellom de sakkyndiges og domstolens ansvar for avgjørelser i slike saker. Også i dag er det domstolene og ikke de sakkyndige som tar stilling til utilregnelighet, noe som jo ble demonstrert i Breivik-saken.
Som mangeårig sakkyndige finner jeg at intensjonen bak forslaget er god, men jeg er spent på hvorledes dette vil skje i praksis. Min erfaring er at domstoler i ganske stor grad forventer og ønsker klare, enkle svar fra sakkyndige. Utredninger om på den ene og på den andre side er ikke alltid velkomne. Jeg er enig i at det trengs en god oppgaveforståelse både for sakkyndige og for dommere.
Samme ord, to betydninger
Men jeg er vel av den oppfattning at det er enklere å lære 200 sakkyndige psykiatere og psykologer det juridiske begrepsapparat enn de mange tusen dommere, juridiske dommere og legdommere som kanskje aldri har møtt noen med psykose, forståelse av hva en psykose er.
Det blir problematisk når de sakkyndige skal operere med et psykosebegrep, den kliniske psykosen, og domstolen alene med et annet, den strafferettslige psykosen. Det er uheldig når samme ord har to betydninger.
