NRK Meny

Ugjennomtenkt adjø til politisk bredde

Vi trenger ikke en bred politisk partiflora for å motvirke polarisering, men for at demokratiet vårt skal fungere skikkelig.

montasje partiledere

Norge hadde vært tjent med en journalistikk som heller enn å forsøke å tildekke og avvikle kompleksiteten gjorde sitt beste for å vise den frem og opplyse oss som velgere, skriver replikkforfatteren.

Foto: NTB Scanpix
Erling Rognli byline
Kommunestyrerepresentant for Venstre i Ås
Replikkvignett

Norge er et land med stor grad av politisk konsensus, og det er alle fornuftige mennesker glade for. Demokratiske rettstater har både som sin forutsetning og sitt fremste formål å opprettholde tilstrekkelig politisk konsensus til å unngå borgerkrig og sammenbrudd.

Therese Sollien har nok rett i at en reduksjon i antall norske partier ikke ville medført noen vesentlig svekkelse av den brede enigheten om hovedtrekkene i samfunnets utvikling.

Hun har selvsagt også rett i at de politiske justeringene av statsbudsjettet er små, men underspiller med dette betydningen av reguleringer gjennom lov og forskrift, som former Norge uten å være en budsjettpost. Den partireduksjonen hun bejubler ville uansett vært en alvorlig svekkelse av vårt demokrati.

De ulike partiene målbærer i Stortinget ulike syn i sine primærstandpunkter, og speiler ulike politiske oppfatninger i befolkningen, uten at noe enkeltparti har rent flertall. Gjennom Stortingets arbeid formes Norge fortløpende som et kompromiss av slike ulike syn på hva slags land vi skal være. Denne prosessen er forholdsvis åpen og gjennomsiktig, og sørger for at uenighet kommer åpent frem.

Motsetninger forsvinner ikke

Konsekvensene av en redusert partiflora ville være at denne viktige kompromissdannelsen ble flyttet ut fra Stortinget og inn i program- og nominasjonsprosesser i de gjenværende partienes organisasjoner. Det ville selvsagt ha vært lettere for Arbeiderpartiet eller Høyre å oppnå flertall og gjennomføre sin politikk i Stortinget, men de politiske motsetningene ville jo ikke forsvinne selv om partiene som representerer dem ble borte.

Motsetningene ville bare ha flyttet seg inn i de gjenværende partienes organisasjoner. Slik ville de politiske beslutningsprosessene bli langt mer lukket, uenighet ville i større grad blitt lagt lokk på, og politiske eliter ville ha fått enda større betydning enn de har i dag. Jeg velger å tro at dette egentlig ikke er en utvikling Sollien ville ønske seg.

Det er i det hele tatt påfallende at norsk politisk journalistikk i så stor grad holder seg med en banal én-aksemodell for å beskrive og forklare det politiske landskapet.

Favoriserer H og Ap

Denne grove forenklingen favoriserer Høyre og Arbeiderpartiet ved at beskrivelsen av alle andre politiske partier presses inn i en akse definert av disse to partienes hovedmotsetninger knyttet til skattenivå, statens rolle i samfunnet og regulering av arbeidslivet.

Dette er tunge og viktige politiske spørsmål, men hvor er aksen som beskriver sentrum-periferikonflikten i norsk politikk? Hvor er aksen som beskriver vektlegging av miljø- og klima opp mot arbeidsplasser og verdiskaping? Hvor er konflikten mellom verdiliberale og verdikonservative? Det er ikke tilfeldig at Senterpartiet har høy oppslutning i et år med kommunereform, for ingen tror at Høyre og Arbeiderpartiet representerer hver sin side i sentraliseringsspørsmål.

Høyre har gjenreist seg som styringsparti de siste årene ved å påta seg rollen som Arbeiderpartiets naturlige motsetning, og mediene har dessverre løpt begge partiers ærend i bytte mot en enkel og spennende fortelling om to politiske blokker i duell med hverandre. Sannheten om norsk politikk er langt mer kompleks. Norge hadde vært tjent med en journalistikk som heller enn å forsøke å tildekke og avvikle kompleksiteten gjorde sitt beste for å vise den frem og opplyse oss som velgere.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter