Hopp til innhold
Kronikk

Noen ubehagelige sannheter om Norden

Både briter og nordmenn er litt for vant til å tenke på Norden som feilfrie utopier. Det er på tide å få sett litt på Norge og Nordens mørke sider.

Barnetoget 17. mai Oslo

Barnetoget på 17. mai i Oslo er fint og inkluderende, men forteller det oss hele sannheten om de nordiske sosialdemokratiene? spør Michael Booth.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

Bestemoren min lærte meg at hvis man ikke kan si noe hyggelig, skal man ikke si noe i det hele tatt. I mange år levde jeg etter den regelen og skrev kun positive, oppmuntrende ting om Norden. Guidebøker, artikler, radioinnslag – overalt hyllet jeg Nordens mat, design, politikk og landskaper.

Men så klikket det til slutt for meg. Sorry, besta.

Jeg tror det som endelig fikk det til å bikke over var en artikkel i National Geographic som mer eller mindre hevdet at ingenting noensinne gikk galt i Danmark. Jeg innså at vi briter hadde blitt utsatt for en strøm av 100 % pro-nordisk propaganda de siste fem årene.

Hvis en skulle tro på alt en leste i britisk og amerikansk presse, var de nordiske landene feilfrie utopier. Jeg tror ikke at selv den mest patriotiske, bunadkledde nordmannen ville beskrive landet sitt slik. Jeg tenkte at det kanskje var på tide med et nytt perspektiv.

LES OGSÅ: «Den mørke sannheten om Norge» engasjerer.

En annen sannhet om Norge

Når jeg forsøkte å vekke folk fra sin skandinaviske transe må jeg ærlig tilstå at jeg valgte en selektiv, provoserende vinkel på regionen. Jeg skrev en artikkel i The Guardian om «Nordens mørke sider». Den var ikke skrevet for å opprøre nordmenn. De norske følelsene var bare på feil sted til feil tid. Og ja, jeg prøver bare å markedsføre en bok. En bok med et annet syn på det nordiske «miraklet» enn den dere er vante med å høre om.

Hvis en skulle tro på alt en leste i britisk og amerikansk presse, var de nordiske landene feilfrie utopier.

Michael Booth, journalist og forfatter

Men når det er sagt, så stiller jeg meg fortsatt bak min artikkel. Den var faktabasert (den ene faktafeilen min: Danskene er ikke EUs største oljeeksportører – lenger – men er fortsatt overraskende ivrige forurensere). I nettversjonen, som jeg må anta er den de fleste nordmenn har lest, var det lenker som underbygget mine påstander. Lenkene gikk ikke til Wikipedia, men kilder som OECD, IMF og FN. Men jeg skjønner godt at sannheten jeg viser fram er en annen en den mange er vant til å høre, kanskje også i Norge.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Misfornøyde nordmenn

Heldigvis er jeg mer nyansert I boken min. Tittelen, The Almost Nearly Perfect People burde ha vist hva jeg virkelig føler for Skandinavia, for regionens mange kvaliteter og for hva resten av verden kan lære om for eksempel likestilling, lite sosial ulikhet, god balanse mellom jobb og privatliv, og høy sosial tillit.

Og nordmennene? Oi oi, noen av dere var ikke fornøyde.

Ironisk nok kommer nesten alle de negative synene jeg uttrykker i The Guardian fra direkte sitater fra intervjuer jeg har utført med, eksperter i Norden eller fra bøker de har skrevet. Fra Nordens fremste antropologer, etnologer, økonomer, politikere, akademikere, journalister, og så videre. Jeg hevder altså ikke at det er originalt å beskrive Sverige som kvasi-totalitært, Norge som rikt og proteksjonistisk, Finland som tabubefengt og danskene som sjåvinister med skitten miljøsamvittighet.

Det var også interessant å se reaksjonene på min artikkel. Finnene tok det stort sett med ro; svenskene var pedantiske, men bøyde seg for kritikken; danskene ble litt slåssete (egentlig litt mystisk med tanke på at ingenting i artikkelen er nytt for den som leste danske aviser da den danske utgaven av boken kom ut i oktober); islenderne ble irriterte over ikke å få mer oppmerksomhet … Og nordmennene: oi oi, noen av dere var ikke fornøyde.

Stadlandet

Norge: Det ser pent ut, men hva skjuler seg bak den idylliske fasaden (her på Stadlandet)?

Foto: Anders Lanzen (CC BY-NC-SA 2.0)

Den dysfunksjonelle nordiske familien

Det var noen av dere som mislikte at jeg fortalte hva danskene sier om dere, men jeg synes det er relevant å høre hva naboene deres, som kjenner dere best, har å si om dere. Og som brite synes jeg at Skandinavias dysfunksjonelle familiedynamikk er bunnløst fascinerende.

Voldstruslene mot meg og min familie som ble postet på norske nettsteder etter at artikkelen kom på trykk bekreftet min frykt.

Michael Booth, journalist og forfatter

Andre ble rasende over at jeg framhevet den islamofobe subkulturen i landet. Men jeg tror at voldstruslene mot meg og min familie og den aggressive trakasseringen som ble postet på norske nettsteder etter at artikkelen kom ut mer eller mindre bekreftet min frykt: Det finnes en ubehagelig minoritet som ikke nøler med å uttrykke den typen ideer i Norge. Men slike mennesker finnes i hele Europa, selvsagt.

Mange ilte til for å forsvare Fremskrittspartiet. Partiet er ikke rasistisk, hevdet de. Men dessverre er alle sitatene om islam fra både Carl I. Hagen og Siv Jensen fortsatt fritt tilgjengelige. Det samme er langt flere, tilsvarende kommentarer fra tidligere og nåværende politikere på lavere nivå i partiet.

LES OGSÅ: Har nordmenn glemt hva det er å være norsk?

Et eksempel til etterfølgelse?

Selvsagt er kyniske, frykt-skapende politikere ikke et særnorsk fenomen. Vi har mer enn nok av dem her i Danmark, der jeg bor. Og de er et kjent fenomen i Storbritannia også. På den annen side så roser jeg Oslos 17. mai-tog i boken for sin inkludering, og jeg er klar over hvor enormt sjenerøst dere donerer penger til bistand.

Nordmenn er flinke til å donere penger til folk som bor veldig langt unna.

Michael Booth, journalist og forfatter

Nordmenn er flinke til å donere penger til folk som bor veldig langt unna, men kanskje ikke fullt så entusiastiske når det kommer til å tilby husly til dem som virkelig trenger det i Norges vakre byer og rundt kanten av fjordene: 2013 var et rekordår for uttransportering av utlendinger.

Akkurat det viser oss ikke et nyansert bilde, det forstår jeg, men det sender heller ikke et veldig positivt budskap om norsk åpenhet. Det var kanskje urettferdig av meg å sammenligne Norges behandling av innvandrere med Sverige – som noen kritikere så riktig påpekte har Sverige en større befolkning enn Norge.

Men de samme folkene ignorerte behendig nok den omvendte forskjellen i rikdom. En kunne kanskje argumentere for at Norge har en plikt til å ta inn flere, ikke færre, asylsøkere fra Syria? Det ville i det minste være et godt eksempel til etterfølgelse for andre oljenasjoner.

Ikke en forkjemper for Storbritannia

Merkelig nok var det et aspekt av kritikken min som de norske kommentartrollene så ut til å se bort fra. Ingen diskuterte mine bekymringer om norsk oljerikdom og konsekvensene det har både for miljøet og det norske samfunnet. I samtale med journalisten Simen Sætre i om hans glimrende bok Petromania fortalte han meg om hvordan poenget i boken ikke akkurat ble entusiastisk mottatt i Norge når den ble publisert for et par år siden. Få var interessert i å høre om at oljen har hatt både positive og negative effekter på det norske samfunnet. Men det kan da ikke være nytt for nordmenn at fossile brennstoff holder på å ta livet av planeten. Alle er enige om det, bortsett fra klimafornektere (er det mange av dem i Norge?).

Frp er ikke rasistisk, hevdet kritikerne. Men sitatene om islam fra både Carl I. Hagen og Siv Jensen er fortsatt fritt tilgjengelige.

Michael Booth, journalist og forfatter

Sist, men ikke minst: Noen misforsto og tolket min artikkel som en artikkel som satte Storbritannia opp mot Skandinavia. Det var det overhodet ikke, selvsagt. Jeg er ikke en stor forkjemper for livet i Storbritannia. Det er mye jeg elsker med England, og mye jeg er glad for å ha kommet meg bort fra. Men jeg velger å bo i Skandinavia og akkurat nå er det ingen steder i verden jeg heller ville bo. Jeg kan ikke huske å ha underskrevet en klausul om ikke å kritisere Norden da jeg bosette meg her, og jeg er helt sikker på at meningene til selverklært snørrhovne briter som meg er uviktige for de solide og formidable nordboerne.