Kronikk

Uærlig englehets

Ville vi godtatt den typen heksejakt vi ser mot Märtha Louise mot nær sagt en hvilken som helst annen representant for et livssyn? Selvsagt ikke.

Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng

Prinsesse Märtha Louise og hennes samarbeidspartner Elisabeth Nordeng fra Soulspring. «Som spirituell entreprenør representerer hun en type aktør kjent fra nær sagt hele religionshistorien», skriver kronikkforfatteren

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Hvor ofte skriver journalister at noen livssynsrepresentanter er «dritt»? Heldigvis ikke ofte, man retter seg jo etter visse yrkesetiske minstemål. Bortsett fra når det gjelder prinsesse Märtha Louise og den spiritualiteten hun representerer. Da skrives det for eksempel «Same shit, new wrapping», som tekst til et bilde av prinsessen og Elisabeth Nordeng, i deres nye «Soulspring»-framtoning (i Stavanger Aftenblad 20. september). Man hadde simpelthen ikke skrevet det om noen andres livssyn og levebrød.

Medie-Norge har en lang vei å gå når det gjelder kunnskap om og forståelse for nyåndelighet. Det er uakseptabelt at vi gang på gang blir vitne til heksejakt og blodtåke når prinsesse Märtha Louise utøver sin religions- og ytringsfrihet. Verken Engleskolen/Soulspring som aktører, eller folk som benytter seg av deres tilbud, fortjener en så slett journalistisk, faglig og menneskelig behandling.

Min påstand er at religiøs og normativ motstand mot det prinsessen representerer, forkles som logisk, rasjonell, allmenngyldig og fellesetisk motstand. Dette gir en uærlig, og ikke sjelden nedrig, mediediskurs.

Skråsikre, ateistiske påstander

Noen få eksempler fra de siste ukers meningsytringer om prinsessen illustrerer situasjonen: Forfatter Espen Goffeng får publisere et fiktivt «Märthas brev til folket» der prinsessens virksomhet framstilles som et massesuggesjonseksperiment. Tidligere merkelapper som latterlig overklassekvinne, heks, sinnssyk og svindler, blir her toppet av at hun sammenlignes med en fiktiv nazi-leder.

Vi blir gang på gang vitne til heksejakt når Märtha Louise utøver sin religions- og ytringsfrihet.

Anne Kalvig, religionshistoriker

Human-Etisk Forbund bedyrer at prinsessen «åpent velger å forlede sårbare mennesker» og at «Det handler ikke om åndelig utvikling, det handler om økonomisk utnytting». De tillegger henne så nedrige motiver og intensjoner, samtidig som de hardnakket hevder at dette ikke er mobbing. Human-etikerne vet tydeligvis hva som finnes i prinsessens og tilhengernes hjerter og hoder, bedre enn dem selv.

Det er legitimt og viktig å reflektere kritisk rundt det som blir tilbudt på religionens og spiritualitetens arena. Man er også i sin fulle rett til å mislike kommunikasjon med engler og døde. Men man er ikke i sin fulle rett til å frata representanter for og tilhengere av slik kommunikasjon deres menneskeverd, integritet og krav på å bli møtt på linje med andre aktører på livssyns- og religionsområdet.

Å framstille skråsikre, ateistiske påstander («svindel», «løgn») som rasjonell motstand mot engle- og dødekommunikasjon, mens tradisjonelle religioner ikke rammes, holder ikke mål. Åndelig kommunikasjon er ikke målbar med vitenskapelige instrument, verken når det gjelder Jesus Kristus, engelen Mikael eller avdøde tante Berta.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Stråmannsargumentasjon og kongehusbekymringer

All religion og spiritualitet er innvevd i materielle strukturer, og må på en eller annen måte formidles eller medieres. At religion skulle være noe «av en helt annen verden», og gratis, er i tilfelle en indrereligiøs forventning, ikke en realitet. Den norske kirke blir finansiert over statsbudsjettet, nyåndeligheten direkte av brukerne. Håp, trøst og forsoning er ikke etisk eller uetisk avhengig av finansieringskilde.

Human-etikerne vet tydeligvis bedre enn prinsessen hva som finnes i hennes hjerte og hode.

Anne Kalvig, religionshistoriker

Tilhørere til medier er for øvrig langt i fra en ensartet masse der alle er i livskrise og blindet av tårer, en typisk storseanse inneholder latter og spøk, og handler om et større felt enn en triviell melding fra en avdød til en etterlatt. Kritikernes rasende omsorg for de angivelig bedratte sørgende og spirituelt søkende, minner om stråmannsargumentasjon, og kongehusbekymringer i prinsessens tilfelle blir raskt avløst av hoderystende konstateringer av hvor grunnleggende idiotisk og latterlig prinsessens praksis er. Det synes ofte å være dét som virkelig plager kritikerne.

LES OGSÅ: Brev til Harry Houdini

Innlemm nyåndeligheten i dialogen

Prinsessen ønsker å dele sine åndelige innsikter med andre, og har gjort et levebrød av det. Som spirituell entreprenør representerer hun en type aktør kjent fra nær sagt hele religionshistorien. Hennes virksomhet appellerer til mange, og er utenfor de offisielle religionenes strukturer og kontroll. Det spesielle er at dette entreprenørskapet og levebrødskonseptet kommer fra en person med familieprivilegier og -forpliktelser, altså kongelighet.

Må hun for resten av sitt liv må holde spirituelt kjeft? Er det religions- og ytringsfrihet?

Anne Kalvig, religionshistoriker

Men krever en relativt perifer rolle i kongehuset at hun for resten av sitt liv må holde spirituelt kjeft? Er det religions- og ytringsfrihet? Eller vil man forlange at prinsessen, i en nasjon som har valgt å holde seg med monarki, skal avsverge sitt slektsforhold og ta ektemannens etternavn, som om folk da glemmer hvem hennes foreldre er?

Dersom åndelige størrelser som guider, engler, ånder og døde slektninger forstås eller erfares som noe konkret og sant, er det da vårt religionsbegrep som må justeres, eller er det alle disse menneskene som tror, håper og kommuniserer, som må justeres?

Det må være mulig å innlemme nyåndeligheten i religionsdialogen, også i norsk presse, og slippe litt luft inn i redaksjonene, slik at blodtåka letter. Å latterlig- og mistenkeliggjøre nyåndeligheten generelt, hetse prinsessen spesielt og samtidig påstå at man verdsetter samme tros- og ytringsfrihet for alle, blir et dobbelt bokholderi, og framstår verken som etisk eller rasjonelt.