TV-serien blir kalt «torturporno». Kritikerne har slaktet den. Og alle snakker om den.

Serien «The Idol» skulle bli HBOs nye, vågale storsatsing.

Temaet var sex, berømmelse og utnyttelse i underholdningsbransjen. Hete navn stod på lønningslisten: Artisten The Weeknd og skuespiller og stjernedatter Lily-Rose Depp foran kamera.

Sam Levinson, skaperen av hitserien «Euphoria», stod bak spakene. En glitzy premiere gikk av stabelen under filmfestivalen i Cannes.

Men allerede før første episode hadde blitt sendt, snakket anonyme medarbeidere til magasinet «Rolling Stone» og kalte serien for «torturporno».

Nå, når første episode er tilgjengelig, renner sosiale medier over av gifs som gjør narr av serien, og kritikerslakten har vært samstemt og bloddryppende.

Samtidig er serien et summende samtaletema over hele internett. Hva skjedde?

Ok, her er et forsøk på forklaring.

Se for deg følgende:

Du lever i et sexfiksert samfunn. Der unge, vakre og nakne kropper er ettertraktet, og kan skape enorme inntekter. Der menneskene som eier disse kroppene lett kan bli utnyttet, særlig hvis de har problemer fra før, hvis de lever i kamp med noe i sitt eget liv, eller noe i sitt eget hode. Der det sitter et stort publikum klart, som gjerne blir både opphisset og forskrekket av å se hvordan disse unge menneskene tråkker over seksuelle grenser.

Du vil lage en historie om dette, en satire over dette kalde og kyniske samfunnet. Kanskje en tv-serie.

Hva er problemet? Du ender fort opp med å bli akkurat det samme som det du ville parodiere. Du løfter den moralske pekefingeren med den ene hånden og pirrer med den andre.

Hva er fordelen? Akkurat det samme. Du kan sitte og se bankkontoen bli fetere og blankere mens du akker og uffer deg over hvor fæl verden er.

Dette kalles spekulasjon, og det er ikke noe Sam Levinson er fremmed for.

Levinson er mannen bak en av de kanskje aller mest innflytelsesrike amerikanske seriene de siste årene, «Euphoria». Serien går inn i livet til tenåringer på randen av voksenlivet, som strever med dop og depresjoner og identitetskriser.

De er utprøvende og desperate og havner stadig i seksuelt farlige eller fornedrende situasjoner. Levinson hadde selv et rusproblem da han var ung, og var for mange en troverdig forteller av disse historiene.

Serien gjorde skuespillere som Zendaya, Hunter Schafer og Sydney Sweeney til verdensstjerner. Plagede tenåringer kunne se på serien for å se mer ekstreme varianter av det de selv ble plaget av, sinne eller sorg eller selvforakt.

Voksne kunne se på serien og bli enda litt mer bekymret for ungdommen nåtildags.

Alle fikk samtidig en god dose drøy seksualitet, som var omhyggelig laget for å være både fascinerende og frastøtende. Det var vel ikke akkurat rystende da det etter hvert kom frem at flere av de unge skuespillerne hadde følt seg presset til flere nakenscener og sexscener enn de var komfortable med.

«The Idol» har flere likhetstrekk med «Euphoria».

Lily-Rose Depp, datter av Vanessa Paradis og Johnny Depp, spiller hovedrollen som popstjernen Jocelyn. Hun har gått på en smell etter morens død og forsøker å gjøre et comeback, selv om tungsinnet henger over henne som en uværssky.

Rundt henne svinser managere, assistenter og konsertarrangører som alle først og fremst er opptatt av at Jocelyn holder seg populær, og i stand til å stå på scenen.

Jocelyn selv begynner så smått å gjøre opprør, blant annet gjennom å bruke kroppen og seksualiteten sin litt mer aggressivt enn hva teamet hennes vil.

Så møter hun den mystiske klubbeieren Tedros, spilt av The Weeknd, som på rulleteksten står oppført med sitt eget navn — Abel Tesfaye.

Snart har hun havnet i et slaveaktig seksuelt forhold til ham. Når bestevenninnen påpeker at Tedros virker «rapey», at han virker som en overgriper, sier Jocelyn, mest for å sjokkere: «Det er på en måte det jeg liker ved ham».

Det var Tesfaye selv som kom opp med ideen til «The Idol», etter å ha bygget seg opp en enorm fanbase på få år. Dette skapte blandede følelser i ham.

«Hvis jeg hadde ønsket å starte en sekt, ville jeg klart det», sa han til Levinson.

Dette kunne vært utgangspunkt for en fengslende historie om fankultur og psykologi. Men innspillingen skal ha vært preget av drama og krangling.

Ifølge en drepende artikkel i Rolling Stone klaget Tesfaye over at handlingen gikk for mye bort fra hans rollefigur og at historien hadde for mye av et kvinnelig perspektiv.

Regissør Amy Seimetz fikk sparken, Levinson kom inn på regisiden, nesten hele serien ble spilt inn på nytt.

Ifølge medarbeidere som uttalte seg til Rolling Stone, ble det mindre satire og mer drøy sex. Selv sa Tesfaye at de måtte starte på nytt fordi forholdet mellom Tedros og Jocelyn ikke var blitt så komplekst som de ville.

Men «The Idol» er, i aller høyeste grad, spekulativ. Den er avhengig av å appellere til de samme sidene i kulturen, i publikum, som den kritiserer.

Men de som nå klager over at serien er dobbeltmoralsk og at Levinson er såkalt problematisk, glemmer en ting.

Spekulative filmer og tv-serier er ikke nødvendigvis dårlige.

Det er fullt mulig å prøve å kile publikums mest skamfulle eller slibrige sider, å få kikkeren i dem til å kikke, og samtidig si noe interessant.

Mange kritiserer «The Idol» for å være umoralsk.

Men problemet er kanskje først og fremst at den ikke er særlig god.

Eller, det stemmer ikke helt. I begynnelsen er det gøy. Drevne komedieskuespillere som Hank Azaria, Dan Levy og Eli Roth går rundt og leverer slemme oneliners med verdenstrette pokerfjes, og det er ordentlig underholdende.

Men det er nesten påfallende hvor kjedelig «The Idol» blir med en gang folk begynner å ha sex.

Her er det umulig å komme vekk fra at Tesfaye selv ikke er en spesielt god skuespiller, og er merkelig flat i det som er en iscenesettelse av hans egen visjon.

Det er kanskje kritikkverdig å være spekulativ. Men det er verre å være spekulativ uten å få det til. Det er bare flaut.