Hopp til innhold
Kronikk

Trusler mot politikere øker

I et demokrati skal både velgere og folkevalgte kunne ytre seg fritt uten frykt for trusler og vold. Dessverre er denne ytringsfriheten under press.

Direktør ved Senteret for ekstremismeforsking,Tore Bjørgo

Trusler og trakassering kan påvirke rekrutteringen til folkevalgte posisjoner, viser en undersøkelse som professor Tore Bjørgo har gjort sammen med to kollegaer.

Foto: Marit Kolberg / NRK

Trusler og trakassering mot politikere og politiske meningsbærere skaper ikke bare frykt og utrygghet for de som blir utsatt for dette. Det utgjør også en trussel mot demokratiske prosesser og politisk deltakelse.

Politihøgskolen har etter oppdrag fra PST gjennomført spørreundersøkelser med stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer i 2013, 2017 og vinteren 2021.

I den siste runden var også medlemmer av sentralstyrene for partiene og ungdomspartiene med i undersøkelsen.

Vi har også tilgang til data fra en tilsvarende studie av trusler og trakassering mot lokalpolitikere, gjennomført av Senter for ekstremismeforskning og Telemarksforskning. Til sammen gir dette oss muligheter til å gjøre sammenlikninger over tid og mellom ulike kategorier av politikere.

Økningen gjelder i hovedsak direkte og indirekte trusler fremsatt via sosiale medier.

Les også intervju med politkere som er blitt utsatt for trusler

Hovedbildet er at folkevalgte på alle nivåer – fra lokalpolitikk til ungdomspolitikere og opp til storting og regjering – risikerer en uønsket belastning i form av hets og trakassering.

Denne belastningen øker jo høyere posisjoner man får i det politiske hierarkiet, og med graden av medieeksponering.

Blant medlemmer av storting og regjering har de aller fleste (87 prosent) av dem som svarer rapportert uønskede hendelser i forbindelse med deres politiske virksomhet. Rundt halvparten (52 prosent) av lokalpolitikerne rapporterer det samme.

Det mest bekymringsfulle funnet handler om utviklingen over tid når det gjelder stortingsrepresentanters og statsråders erfaringer med alvorlige tilfeller av trusler og trakassering, og hvilke konsekvenser dette har.

Belastningen øker jo høyere posisjoner man får i det politiske hierarkiet.

Undersøkelsen viser en svært negativ utvikling i erfaringer med det vi definerer som alvorlige hendelser. Dette gjelder spesielt direkte eller indirekte trusler om å skade politikeren eller personer som står han/henne nær.

I 2013 var det 36 prosent av respondentene fra storting og regjering som rapporterte alvorlige hendelser. I 2017 var det 40 prosent, mens det i 2021 var hele 46 prosent som hadde slike erfaringer. Denne økningen gjelder i hovedsak direkte og indirekte trusler fremsatt via sosiale medier.

Vel så alvorlig som økningen i erfarte trusler er hvilke konsekvenser dette har for politikernes privatliv og politiske virke.

Her har de negative konsekvensene akselerert den siste stortingsperioden, og mer enn økningen i opplevde alvorlige trusler. Det gjelder særlig konsekvensene for politisk virke.

I 2013 varierte andelen som svarte bekreftende på spørsmålene om konsekvenser for politisk virke mellom 3 og 6 prosent. Herunder om de nølte å stå frem med et bestemt budskap, unnlot å engasjere eller uttale seg på spesifikke saksfelt, eller begrenset deres talefrihet som politikere.

I 2021 varierte andelen som svarte bekreftende på de samme spørsmålene mellom 17 og 19 prosent. I 2013 var det 6 prosent som vurderte å slutte som politikere på grunn av slike belastninger, i 2021 var det 14 prosent som vurderte å slutte.

Mer generelt vet vi at det er mange som trekker seg unna den offentlige debatten.

Våre undersøkelser viser at kvinnelige politikere ikke er generelt mer utsatt for netthets enn deres mannlige kolleger, men kvinnene er mer utsatt for trakassering av seksuell karakter. Trakassering og trusler skaper også mer frykt blant de kvinnelige politikerne.

Når mange av politikerne rapporterer at trusler og trakassering har betydelige negative konsekvenser for både privatliv og politisk virke, kan dette gjøre skade på demokratiet og demokratiske prosesser på flere måter.

I et demokrati skal både velgere og våre folkevalgte kunne ytre seg og sine meninger fritt uten frykt for trusler og vold. Dessverre er denne ytringsfriheten under press. Det kan gå ut over kvaliteten på demokratiske prosesser og det politiske ordskiftet.

Dessuten ser vi at belastninger på grunn av trusler og trakassering kan påvirke rekrutteringen til folkevalgte posisjoner.

Det vil neppe føre til at det blir vanskelig å fylle plassene på Stortinget eller i regjeringen. Men det kan påvirke hva slags personer som går inn i disse utsatte posisjonene, og hvem som ikke orker.

Hvis det bare er de mest tykkhudede blant oss som inntar de viktigste politiske posisjonene, kan demokratiet gå glipp av politikere med viktige livserfaringer som burde få en stemme i politikken. Det kan være personer som kanskje har opplevd overgrep, vold og traumer som gjør dem sårbare og mindre motstandsdyktige mot hets og trusler.

Trakassering og trusler skaper også mer frykt blant de kvinnelige politikerne.

Mer generelt vet vi at det er mange som trekker seg unna den offentlige debatten fordi de blir møtt med så mange kommentarer de opplever som hatefulle – eller ser hvordan andre blir behandlet. Ikke minst kan dette gå utover ungdom som ikke er forberedt på et hardt debattklima.

Den tilsvarende undersøkelsen blant kommunepolitikere viser at trakassering og hatefulle ytringer gjør at kvinner er mer tilbøyelige til å trekke seg tilbake fra offentligheten enn menn. Det samme gjelder også de unge.

Ytringsfriheten står særlig sterkt for politiske ytringer. Når slike ytringer oppleves som hatefulle, hetsende og truende, vil de etter alt å dømme fortsette å sette politisk deltakelse og demokratiske prosesser under press i tiden fremover.

Utfordringen blir å finne måter å håndtere slike hatytringer på. Dette må ivareta de folkevalgte politikernes sikkerhet, privatliv, ytringsfrihet og politiske arbeidsvilkår uten at det går på bekostning av borgernes rett til å uttrykke sine meninger. Det gjelder selv meninger som kan være både usaklige og krenkende.

Strafferettslige virkemidler kan settes inn mot ytringer som krysser grensen til det ulovlige, mens andre virkemidler må til for å støtte politikere som opplever andre former for hets og trakassering.

Ulike former for sosial støtte fra institusjon og partiorganisasjon kan være til hjelp for å håndtere slik hets.

I slike situasjoner må ikke den enkelte politiker bli stående alene.

Et sammendrag av rapporten finner du her.