Kronikk

Trumps tomme statsapparat

Etter et halvt år i presidentstolen sliter Donald Trump med å få på plass viktige rådgivere i staten. Det kan i verste fall sette amerikanske liv i fare.

USA-TRUMP/ U.S. President Donald Trump addresses Joint Session of Congress

MANGLER VIKTIGE STILLINGER: President Donald Trump står uten en rekke viktige stillinger i statsapparatet. Her er han i Kongressen 28. februar 2017.

Foto: CARLOS BARRIA / Reuters

Det er blitt kalt den «treigeste overgangen på flere tiår».

Av de 564 viktigste stillingene i det amerikanske statsapparatet som trenger godkjenning av senatet, har president Donald Trump kun nominert folk til 206 av dem. Til sammenligning hadde Obama nominert 355 og Bush 313 kandidater på dette tidspunktet.

Lederstillinger står tomme

De siste ukene har Trump deltatt på G20 og vært på statsbesøk i Frankrike med et utenriksdepartement i ryggen hvor bare 10 av 124 lederstillinger er fylt. Rollen som ambassadør til Norge står uten kandidat, mens NATO-ambassadøren ikke er formelt nominert. I forsvarsdepartementet er kun seks av 53 jobber tatt, mens utdanningsministeren ikke har fått noen andre ledere rundt seg i det hele tatt.

Trump står også uten visefinansminister, visehandelsminister, sjef for det nasjonale antiterrorsenteret NCTC, eller folk i samtlige av de ti viktigste forskningspolitiske stillingene i de ulike departementene.

Et halvt år etter sin egen innsettelse har presidenten kun fylt åtte prosent av de viktigste 564 stillingene som trenger senatets godkjennelse. Totalt er det snakk om 1200 som må gjennom Kongressen.

Hvem har skylden?

Tidligere i sommer tvitret den mobilglade presidenten at demokratene bar skylden for at han ikke hadde fått på plass sine foreslåtte navn. Det er en sannhet med ganske mange modifikasjoner.

Trump har nemlig ikke foreslått kandidater til hele 66 prosent av stillingene, og må dermed bære mye av ansvaret selv.

Demokratene har riktignok prøvd å forsinke kandidater, et forsøk de forklarer med at mange av kandidatene er inhabile og har lite erfaring på feltet de er satt til å lede.

Presidenten har også klaget over trege vurderinger av kandidaters inhabilitet, selv om han her har fått sine navn behandlet betydelig raskere enn Obama. John Thune, en av de ledende republikanerne i senatet, uttalte nylig at problemet slett ikke ligger i Kongressen.

Trump har nemlig ikke foreslått kandidater til hele 66 prosent av stillingene, og må dermed bære mye av ansvaret selv. Dette liker ikke presidenten å snakke høyt om.

I noen tilfeller har Det hvite hus kommet med navn, men vært treige i den offisielle oppfølgingen. Woody Johnson, som Trump vil ha som ambassadør i London, ble annonsert allerede 19. januar, men ikke offisielt nominert før fem måneder senere. Og i mars sparket presidenten plutselig 46 U.S. Attorneys, (tilnærmet statsadvokater i Norge), som ikke engang er med i tallet på tomme stillinger. Sparkingen i seg selv er ikke uvanlig, men pleier å gå over tid.

Trump ba derimot alle om å gå på dagen, men brukte hele tre måneder på å begynne å nominere nye folk til de viktige stillingene.

Nedbygging av staten

Treghet forklarer likevel ikke alt. Mannen med ansvaret for presidentens overgangsteam fikk i november sparken, og Trump kom dermed skjevt ut fra hoppkanten. Deler av problemet kan skyldes at folk ikke vil jobbe for presidenten.

Storavisen Washington Post intervjuet nylig kandidater som hadde takket nei på grunn av den pågående FBI-etterforskningen, frykt for eget rykte, et nytt femårsforbud mot å drive lobbyvirksomhet, samt Trumps skiftende og uforutsigbare humør. Med andre ord kan det være at Trump ikke har klart å finne nok villige, gode kandidater.

Deler av problemet kan skyldes at folk ikke vil jobbe for presidenten.

Presidenten lever kanskje egentlig godt med tomme stoler. I et intervju med Fox & Friends i våres sa Trump at han muligens ikke hadde tenkt å fylle alle disse jobbene. Samtidig stoppet han nyansettelser i statsapparatet i flere måneder, heller ikke uvanlig. Men siden har han lagt klare føringer på hvem som får hente inn folk. Forsvarsdepartementet har for eksempel fått beskjed om å ansette flere, mens klimadirektoratet EPA må kutte over 3000 stillinger.

På sikt kan dette være en del av det rådgiver Steve Bannon har kalt «The deconstruction of the administrative state» – en storstilt nedbygging av staten.

En skute uten kaptein

Ironisk nok er det Trump selv som kan ende opp med å lide mest av de tomme stillingene. Carlos Gutierrez, en tidligere handelsminister, påpeker i New York Times at Trumps utvalgte folk vil mye lettere få presidentens oppmerksomhet – slik det er i dag blir et departement derimot mindre effektivt.

Selv opplevde jeg en slik tomhet mens jeg jobbet på den amerikanske ambassaden i Oslo, hvor det i en lang periode manglet ambassadør for noen år siden.

Ofte er det en byråkrat som fyller tomrommet. Selv om dette trolig er en faglig kompetent person, vil han eller hun nok vegre seg for å igangsette store, langsiktige endringer – som Trump jo ønsker i de fleste tilfeller.

Selv opplevde jeg en slik tomhet mens jeg jobbet på den amerikanske ambassaden i Oslo, hvor det i en lang periode manglet ambassadør for noen år siden. Dagene gikk relativt som normalt, men alle store initiativer ble satt på pause i påvente av et nytt fokus fra en utnevnt person. En konservativ lobbyorganisasjon uttrykte nylig bekymring over tomrommet, og konkluderte med at Obamas føringer fortsatt regjerer i mange deler av det amerikanske statssystemet.

I krisetid er gode råd dyre

De tomme stillingene kan få mer alvorlige følger. USAs tidligere NATO-ambassadør Douglas Lute frykter at det kan gjør Trump-administrasjonen dårlig forberedt på en virkelig krisesituasjon: «Vi lever på lånt tid», skrev han nylig, og understreket at det er slike mellomledere som skaper trygghet og gode rutiner.

Jeg grøsser av tanken på hvordan et tomt statsapparat ville fungert hvis noe slikt skulle skje igjen i dag.

Selv tenker jeg tilbake på 11. september, hvor krisen ble så stor at bortimot hele beredskapssystemet i USA kollapset på noen få timer. Jeg grøsser av tanken på hvordan et tomt statsapparat ville fungert hvis noe slikt skulle skje igjen i dag.

Det kan virke som at Trump nylig har skrudd opp farten noe på å foreslå navn til de mange tomme stillingene. Det hvite hus sier nå at de har 200 navn til habilitetsvurdering, og vil foreslå flere i tiden som kommer. Enn så lenge ligger han et godt stykke bak sine forgjengere, og gapet til tidligere presidenter har økt de siste ukene.

Obama fortsatt kaptein?

I den vanlige hverdagen kan tomrommet bety at presidenten ikke får gjennomført de store politiske endringene han har lovet, og dermed styre videre på et skip hvor Obama fortsatt er kaptein.

På store møter som G20 kan det bety at han ikke dukker opp godt nok forberedt. Det rammer først og fremst Trump selv.

I en krisesituasjon kan det derimot bety at ikke beredskapsapparatet fungerer som det skal. Da frykter jeg at amerikanere flest kan bli de store taperne.

Følg debatten: Facebook og Twitter