Trumps turbulente presidentskap reflekterer tonen han selv har satt. Som enhver president må han maksimere styrkene sine og motvirke svakhetene.
Sparkingen av FBI-sjef Comey, rakettangrepet mot Syria og en innenriksagenda i vansker gir oss viktige innblikk i hvordan Donald Trump styrer USA. Hans egen stil og virkemåten til apparatet rundt har stor betydning for gjennomslagskraften hans, vet vi fra forskning.
En skal treffe med timingen for å bli en suksessrik president. Omstendighetene gir enkelte presidenter større handlingsrom og sterkere mandat enn andre. Men ifølge presidentforsker Fred Greenstein betyr seks individuelle faktorer vel så mye. Vi kan se avtrykket av disse på Trumps opptreden hittil.
Offentlig kommunikasjon
Å kunne kommunisere effektivt med folket er en forutsetning for den moderne presidentjobben.
Presidenten må bygge offentlig støtte for politikken sin og påvirke hvordan folket evaluerer den. Franklin Roosevelt og Reagan klarte dette. Lyndon Johnson, Ford og George H.W. Bush var mindre effektive her. Kennedy, Clinton og Obama lykkes i varierende grad.
Med sin direkte, enkle og konfliktorienterte talemåte vant Donald Trump alles oppmerksomhet. I valgkampen slapp motstanderne knapt til. Nå slipper hans egen politikk knapt til. Trump evner å styre det offentlige ordskiftet, og styrer det ofte vekk fra agendaen sin.
Organisering av staben
Presidenten må sette opp en beslutningsstruktur som setter ham i stand til å ta gode avgjørelser. Den store presidentstaben må kunne påvirke og iverksette politikken hans. Især stabssjefen må finne måter å kompensere for presidentens svakheter på. Reagan og George W. Bush delegerte for mye og førte ikke nok tilsyn. Carter og Clinton overinvolverte seg og mistet dermed evnen til overordnet styring.
Den største utfordringen for staben til Trump er den instinktive reaksjonsmåten og egenrådigheten hans. Om i det hele tatt mulig skulle stabssjef Reince Priebus ha begrenset Trumps skadelige interaksjon med FBI-sjefen. Trump vil lykkes mer om han legger fra seg twittermaskinen sin iblant og lar staben organisere arbeidet med agendaen hans slik den organiserte den relativt knirkefrie utenlandsturen i mai.
Politiske ferdigheter
Politiske ferdigheter trengs for å manøvrere presidentens politiske agenda forbi den grunnlovsdefinerte maktdelingen, partipolitisk opposisjon og eksterne interessegrupper. Konkret betyr dette blant annet evne til hestehandling, strategisk teft og innsikt i institusjonelle prosedyrer (og veier rundt dem). Franklin Roosevelt, (særlig) Lyndon Johnson og Clinton troner som de dyktigste presidentene i dette innside-spillet.
Som andre presidenter ser Trump ut til å bruke tiden sin på oppgaver som er mest forenlige med evnene og interessene hans. Han fokuserer mest på ekstern kommunikasjon, med varierende grad av disiplin.
Washington-innsider og visepresident Mike Pence leder an arbeidet i Kongressen med å få agendaen hans vedtatt. Dette forutsetter imidlertid samkjøring. Trumps agenda trues av manglende PR.
Visjon
En presidents visjon består i å vite hvor han vil politisk, og hvordan han skal komme seg dit. Lyndon Johnson ville utradere fattigdom gjennom en storstilt utbygging av velferdsstaten. Reagan så for seg et sterkt og dynamisk USA gjennom trimming av offentlig sektor. George H.W. Bush, Clinton og Obama var mer pragmatiske i verdensutsynet.
I den grad slagordet «Make America Great Again» representerer en visjon, er et definerende trekk Trumps syn på USA som utnyttet av allierte og utmanøvrert av motstandere.
Derfor trakk han USA ut av frihandelsavtalen TPP samt Parisavtalen, som han mente ikke ga USA nok.
Kognitiv stil
Dette punktet dreier seg om hvordan presidenten tenker på problemer. Nixon, Clinton og Obama var særlig analytiske, George W. Bush utpreget instinktiv.
I tillegg til å være instinktiv, ser Trump ut til å reagere spesielt på visuelle inntrykk. Grufulle bilder av sivile ofre for kjemiske våpen fikk Trump til å angripe Syria militært.
Emosjonell intelligens
Emosjonell intelligens omhandler presidentens evne til å holde egne følelser ute av sin offentlige opptreden. Lyndon Johnson, Nixon og Clinton greide ikke alltid å kontrollere følelsene sine, mens George W. Bush og Obama utviste mer selvkontroll.
Trump utmerker seg med sine utblåsninger mot kritikere. Dette er noe av det som gjør Trump «ekte» i tilhengernes øyne, men kan også være selvdestruktivt om det fører til feil fokus og ikke-optimale beslutninger.
I sum må Trump rigge seg som president på en måte som lar ham maksimere sine styrker. Karisma, kommunikasjonsferdigheter og selvsikkerhet har vært nøkkelfaktorer i hans politiske appell.
Presidenter trenger også en stab som reduserer effekten av deres selvdestruktive tendenser. Unødvendige konflikter og udisiplinert tvitring stagger Trumps politiske agenda.
Trump kan altså i betydelig grad selv påvirke hvor suksessfull han blir.
Følg NRK Debatt på og
