Blogger Jonn Arthur Aas’ innlegg om søringene bringer lite nytt til bordet. Det er imidlertid et eksempel på oppgulpene fra noen få, men høylytte stemmer fra landsdelen i nord. Nok en gang skal det handle om oss og dem, og den intense kombinasjonen av bitterhet og sinne.
Noen ganger kan ikke slike innlegg få stå uimotsagt. Og hva kan vel glede forfatteren mer enn svar fra en kaffe-latte drikkende kontorrotte på Solli plass i Oslo?
La oss starte med hyllesten av søringkarantenen. Som om det ikke er spesielt nok å mene at kommuner kan «gi fullstendig blaffen» i Justisdepartementet, skriver Aas at det betyr «fint lite» hva som er lov og ikke lov.
Dette handler ikke om hva Aas finner det for godt å mene, men om hvordan vi har bygget opp samfunnet vårt, og hvilke regler som gjelder. Regler vi alle i det vesentlige er enige om, i alminnelige tider. For eksempel når Aas tar weekendtur til Oslo, eller jeg besøker bestemor i Vesterålen. Bevegelsesfrihet kalles det.
Etter smittevernloven kan vi gjøre individuelle vedtak om å pålegge mennesker karantene om man har mistanke om, eller påvist smitte. Spørsmålet i dette tilfellet er om vi skal stenge friske folk inne. Noen vil kalle det frihetsberøvelse, mens andre vil si det er helt greit. Det tenker jeg at Justisdepartement, og deres erfarne jurister skal få avgjøre og ikke D-snittjuristen meg selv, eller blogger Jonn Arthur Aas.
Og så til helsetjenestene. Enten helsetjenestene ligger i sør eller nord vil det i tiden som kommer være et press på disse. Helsetjenestene våre er bygget opp for å klare et visst antall pasienter. Det er ikke slik at vi i sør har et glamorøst helsevesen med en rekke gullbelagte respiratorer. Men ja, det jobber flere i helsevesenet her nede rett og slett fordi Oslo universitetssykehus har et noe større pasientgrunnlag enn sykestua på Stokmarknes.
Det som åpenbart virkelig utløser et intenst, arktisk sinne, er ambulanseflysaken. Her er det også rom for nyanser. Tilgjengelige ambulansefly var i januar 96,5 prosent av full kapasitet. Det er over normalberedskap. Jeg er sikker på at ikke alt er på plass enda, men å kalle 96,5 dekning «barbert og høvlet» er flåsete, feilaktig og skaper frykt.
Personlig kjenner jeg situasjonen på kroppen hver dag. Jeg har en bestemor – i en søringkarantene-kommune – som er over 90 år, og ikke i god form. Hvis hun dør er jeg verken sikker på om jeg får være der med henne den siste tiden, ta farvel eller delta i begravelsen hennes. Dette handler ikke bare om businessreisende til Tromsø og turistfiskere fra Bærum.
Det handler om oss. Vi i sør, og i nord, er fra de merkeligste steder i Norge, og i verden. Selvfølgelig har vi venner og familie i mange landsdeler. Den treffer oss som pårørende hardt, og mange vil mene, jeg selv inkludert, uforholdsmessig hardt.
Jeg tror alle, uansett landsdel eller bransje, er nervøse for hva som skjer nå. Frisørene der du bor sliter med akkurat det samme som der jeg bor.
Så sorry Jonn. Dette er, og blir aldri en fylkeskamp. Koronaviruset, og dets raske spredning vil komme til din lokale butikk en gang også. Da håper jeg hvert eneste sykehus her på Østlandet sender alt vi har av ekstra smittevernutstyr.
Det er helt utrolig at du klarer å lire av deg så mye eder og galle i ett innlegg, i en situasjon der vi må stå sammen for å løse utfordringen. Det er rett og slett trumpisme på nordnorsk.
Dessverre, for deg Jonn, er vi i samme båt og må kjempe denne kampen sammen.
(Gustavsen er vararepresentant for Høyre i Oslo bystyre, men skriver her som privatperson.)
Følg debatten:
