Trump er en advarsel

For noen år siden trøstet jeg fornuftige, venstrevridde amerikanere jeg kjenner da Bush vant sin andre periode. «Slapp av», sa jeg. «Det må bli riktig ille før det kan bli bedre. Bush vil gjøre alt mye verre, og Demokratene vil vinne stooort neste gang.» Så fikk vi finanskrisen under Bush, og jeg trodde jeg hadde rett. Så vant Obama stort, og jeg trodde jeg hadde enda rettere. «Venstresiden will be back with a vengeance», sa jeg. Men jeg tok feil.

Venstrepolitikerne har gått seg bort

For den bleike «venstresiden» i USA viste seg å være ubrukelig i forhold til hva den kunne ha vært. Den har glemt seg selv, og gått seg vill i en tåke av elitetenking, identitetspolitikk og virkelighetsfjernhet.

Obama hadde sitt «Roosevelt moment». Han kom inn i en krise, og han kunne gjort skikkelige endringer. Men han skuslet det bort i vaniljeprat. Han ville godprate med en politisk motstander som ikke hadde noen interesse av å godprate tilbake, og som har sabotert ham hele veien.

Og tronarvingen Clinton er og blir den perfekte representanten for dette systemet som flere og flere med god grunn forakter. Det er et system som har sett middelklassen krympe, lønninger stagnere og forskjellene øke dramatisk. Og Clinton ville aldri utfordret dette skikkelig, slik Bernie Sanders antageligvis ville gjort. Det bleke måtte bevares.

Men det var altså henne f. eks. velgerne i det herjede rustbeltet ble bedt om å stemme på. Mange av dem ville ikke mer. Og når de ikke ville det mer, så er det visst fordi de har blitt rasister og kvinnehatere, og ikke fordi industrien deres har – som navnet tilsier – rustet bort.

Eller de er autoritære. For det finnes solid forskning på at det er det som mest av alt binder Trump-velgerne sammen; et autoritært syn på verden. Det og at de er hvite. Det er heller ingen tvil om at det er innslag av ren, «god gammel» rasisme med i bildet. Ingen tvil.

På tide å våkne

Men folks autoritære tendenser sover ganske godt i gode tider. De trenger å vekkes. Og det finnes ingen bedre wake-up call enn trusler mot egen trygghet og posisjon. I dette tilfellet er truslene noen ganger både fiktive, manipulerte og feilplasserte. Men mange av dem er også høyst reelle. Og det nytter lite med ensidige fordømmelser hvor nyansene uteblir.

Trenger venstresiden her i Europa og Norge flere hint nå? Etter Brexit og Trump? Er det på tide å stikke alle fingre dypt ned i jorda og prøve å få kontakt med virkeligheten? Er det på tide å slutte å sitte på Blå og drikke hvitvin mens man diskuterer grensene for identitetspolitikken og hva Chomsky sa om Nicaragua? Eller er det viktigere å bitche om at noen fortalte noen vitser dere ikke liker? Og fortsette å skyve folk unna p.g.a. at de ikke har lært seg alle Facebooks 72 benevnelser for seksuell preferanse?

Huset brenner. Branntrappa er der. Men du vil heller krangle om hvorfor den ikke er rosa enn å faktisk bruke den. La oss se hvordan det går i lengden.

Lær av andres feil

Og Jonas: Er det på tide nå å slutte å leke lyseblå Arbeiderpartimann med økonomien? Jeg vet at det ikke ser så verst ut for dere her hjemme akkurat nå, men bare ikke tro at dere er immune mot det som skjer i resten av vesten. Gjør dere det er dere ferdige om kort tid. Det har både engelskmenn og amerikanere fortalt dere klart og tydelig nå. For de vet at folk i Labour for 30 år siden ikke hadde kjent igjen sitt eget parti sin økonomiske politikk i 2016. «Hvorfor følger Labour den økonomiske politikken til Thatcher?» hadde de kanskje spurt.

Her i Europa er innvandring og integrering et enda viktigere tema enn i USA. Og det går ikke bra. Høyresiden synes ikke det går bra. Det er derfor de vokser. Venstresiden synes heller ikke det går bra, ettersom ytre høyre vokser. Uansett hvor man står så går ikke dette veldig bra akkurat nå. Og det er hverken rasistisk eller fremmedfiendtlig å se det.

Usikkerheten dominerer

Dere er nødt til å forstå at veldig mange – også til venstre – ser dette som destabiliserende, og derfor truende. Normer og regler utfordres, institusjoner tøyes til grensene, det genuine som man alltid har hatt som et fundament forsvinner i deler av Europa. Det er ikke rasistisk å bli usikker på slikt. Det er menneskelig. Og det gjelder like mye i andre deler av verden som det gjelder i Europa.

Skjønner dere fremdeles ikke hvorfor Sverige har Sverigedemokratene? Hvorfor Frankrike har Front National? Hvorfor Tyskland har Alternativ for Tyskland? Om dere ikke kan gi klare og ikke minst ærlige svar på dette – svar hvor deres egen rolle er med i beregningen - så foreslår jeg at dere går utenfor deres eget partimaskineri på leting etter noen med nye innspill.

Ikke ring til First House. Ikke snakk med en av de talløse politiker/PR-folkene som utgjør kjernen i partiet deres. Ikke spør til råds ungdomspolitikere som er drillet i hvert eneste svar.

Lytt til grasrota

Ja, det finnes folk der ute venstresiden aldri vil nå. Ja, det finnes nok Trump- og Brexit-velgere som faktisk er rasistiske og fullstendig uvitende om alt som bør være relevant for en stemmeberettiget. Men det finnes millioner som ser på dere med bedrøvelse og skuffelse, både i Europa og i USA. De hører naturlig hjemme hos venstresiden. Men da må den venstresiden ha litt mot, litt prinsipper og litt bakkekontakt.

Om ikke dere er villige til noe slikt, så har jeg noen skylapper å selge dere. Og om du tror at Norge er beskyttet for dette i fremtiden, så skal du få med en sterkt rabattert bro for et lite tillegg. Da har ikke jeg som stødig venstrevelger bruk for dere mer. Og det er en oppfatning jeg regner med at jeg deler med flere.

Jeg er ikke interessert i å se dere sitte og klø dere i hodet over det som skjedde. Jeg vil se oppbrettede ermer.

Om dere feiler nå, så vil dere lide samme skjebne som Hillary gjorde. Og av mange av de samme grunnene.