Kommentar

Trøbbel for Trine

Trines trøbbel handler både om andres tillit til henne, og hennes tillit til andre.

trine

Trine Skei Grande har et svært krevende utgangspunkt for valgåret 2019.

Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Landets eldste parti er blottet for storhet og stolthet og ser totall på målinger. Det er til å grine av for Venstre om dagen.

Når krybben er tom, bites hestene. Opprør mot partilederen er det siste som trengs, men noe som har ulmet i partiet lenge. Nå er det kommet til overflaten og partikontorets postkasse.

Regjeringsdeltakelse var ingen enkel løsning, men ble flertallets svar etter valget i 2017. Sinne og frustrasjon over regjeringen gav ikke entusiasme på utsiden av Solberg-regjeringen, å gå inn skulle gi partiet gjennomslag og positiv synlighet. Det har ikke lyktes.

Det spesielle politiske året 2018 gikk hardt utover Venstres mulighet til å få bevise regjeringsgjennomslag. #Metoo-våren og KrFs veivalg og abortkamp har gjort Venstre til et mindre interessant parti. Samtidig har ikke justeringer i asyl- og klimapolitikk og pelsdyrforbud fra Jeløya skapt tilstrekkelig begeistring.

Må bygge lag

Partiets første år i regjering har i større grad enn ventet skapt friksjon i partiet. Mellom dem utenfor og innenfor regjeringsapparatet. Mellom partitopper i Oslo og enkelte i partiorganisasjonen i distriktene.

Trine Skei Grande har vært en viktig organisasjonsbygger i Venstre. Som lagbygger er hun mer omstridt i partiet.

Noen mener hun ikke stoler nok på mange nok i partiet. Andre mener det er med god grunn. Sett utenfra virker det som at den opplevde avstanden mellom dem som er på innsiden og utsiden av «Grandes krets» er større enn hva sunt er for et lite parti. Når folk ikke føler seg sett og hørt, gir det grobunn for frustrasjon og avmakt. Det kan bli en trykkoker som til slutt eksploderer. Det er slik et «opprør» kan nå spaltene.

At kalenderen hennes er, om mulig, fullere med statsrådslivet, er nok andre heltidspolitikere i partiet de første til å forstå, men det skal likevel være mulig å få til tillitsbaserte arbeidsrutiner og informasjonsflyt som fungerer for partiet.

Hvis ikke forvitrer fundamentet regjeringsapparatet har i sitt eget parti. Det betyr ikke at enhver Venstre-ordfører skal vite alt som skjer i Oslo, men at man føler man er del av samme lag og prosjekt. Det er ikke tilfellet for mange i Venstre i dag. Det er et problem for dem, men i aller høyeste grad for partilederen.

Grande har skapt problemer selv

Dagens nyhetssaker i NRK oppstår ikke i et vakuum, men ut av frustrasjon, fortvilelse og avmakt. Det handler ikke bare om politikk, noe også om person. Partilederkritikken som kommer under fullt navn og anonymt, i pressen og til partikontoret, er til en forandring trøbbel partilederen ikke har stelt i stand selv.

Den gamle fyllehistorien fra trøndelagsåkeren, telefonutskjellingen, baksnakkingen og hennes fremtreden i forhandlinger har hun mer skyld i selv. Ikke at det blir offentlige saker, men at hennes tillit internt i partiet reduseres av at hun assosieres med disse sakene.

Trine Skei Grande må leve med at dette preger det etterlatte inntrykket av hennes partiledergjerning. Fortjent eller ikke. Hun må gjenvinne tillit hver dag.

Venstre trenger mest av alt å bli forbundet med liberal politikk, viktige gjennomslag og et politisk prosjekt flere vil være med på. Det har ikke det første året i Solberg-regjeringen ført til.

Åpen konflikt og strid er det siste partiet trenger. Flere av krisesakene bærer samtidig preg av at noen ønsker Grande vondt. Det er vanskelig for en partileder å stå i slikt over tid, selv om Grande er et eksempel på at det kan gå. Lokalvalget burde disiplinert Venstrefolkene, men mange i partiet trenger å se en konkret endring. Ikke nødvendigvis i form av et snarlig lederskifte, men i form av at det må luftes ut og settes ord på problemer. Hvis Venstre ikke tror på seg selv, er det ingen som helst grunn til at noen andre skal gjøre det heller.

At det ikke er noe godt koordinert opprør mot Grande på gang, vises kanskje best og betegnende med at to lederkandidater er lansert i løpet av en arbeidsdag etter NRK-oppslaget i morges.

Abid Raja skaper presseoppslag, men er ikke nødvendigvis en samlende politiker for et flertall på et landsmøte. Sveinung Rotevatn er godt likt i store deler av partiet, flere tror nestleder Ola Elvestuen vil kunne ta opp kampen, en annen Oslo-representant er Guri Melby, som enkelte tror Grande vil satse på. Hverken Rotevatn eller Melby har fått sjansen til å bygge seg opp som statsråder så langt.

Kjemper mot sperregrensa – også i lokalvalget

Grande og resten av ledelsen er ikke på valg når landsmøtet kommer sammen 8. mars. Trine Skei Grande har i praksis ledet Venstre siden hun brått måtte overta partiet da Lars Sponheim trakk seg valgnatta 2009 etter å ha mistet stortingsplassen da partiet havnet under sperregrensen.

Hun har formelt vært partileder siden 2010 og ledet Venstre til valgresultat over sperregrensen to stortingsvalg på rad. Forrige gang med lister i rekordmange kommuner. Begge kommunevalgene har vært over fem prosent oppslutning. Hun har lyktes med redningsaksjoner før, både for egen autoritet i partiet og partiets valgresultat.

De tre siste stortingsmålingene Norstat har gjort for NRK og Aftenposten har Venstre sett 2-tallet to ganger og satt denne uken ny bunnrekord med 2,6 prosent oppslutning. Også ved spørsmål om kommunevalg havner Venstre under 3-tallet. Høstens lokalvalg kan bli Grandes siste som partileder, selv om hun skulle ønske å fortsette som kulturminister.

Selv om 4-tallet ikke betyr så mye i kommunevalg, har det alt å si for Venstres selvtillit og kan bety fortsettelsen på slutten for Grande som partileder.