NRK Meny

Å jakte på Gud med måleinstrumenter

Om informasjonslederen i Misjonssambandet ønsker å formidle Guds nærhet, kunne han ikke ha bommet mer.

kirke

«Espen Ottosens utlegninger om vitenskapelige gjennombrudd som 'peker mot Gud' kan redusere troen til et kosmologisk direktiv», mener kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde fra Holy Family-kirken i Teconnaught i Nord-Irland.

Foto: Wikipedia
Håvard Nyhus byline
Redaktør i Natt&Dag

Artikkelen er flere år gammel.

Kronikkvignett Ytring

Denne kronikken er et svar til Espen Ottosens «Vitenskapelige argumenter for Gud» (20. april).

Jeg har sansen for Espen Ottosen. Jeg er ofte uenig med ham, men norsk offentlighet hadde vært fattigere uten Ottosen. Ikke bare fordi han egenhendig produserer en kronikk nærmest hver eneste uke, men mest fordi han insisterer på metafysikkens plass i et opplyst ordskifte.

Men intet tre vokser inn i himmelen, og Ottosen-ytringen «Vitenskapelige argumenter for Gud», har en del problematiske sider.

Ingen motsetning

Det positive først: Ottosen rydder opp i en del utbredte misforståelser. Det er selvfølgelig ingen motsetning mellom naturvitenskap og tro (slik blant annet Dagbladets John Olav Egeland hevder). Kort oppsummert så jobber naturvitenskapen med hvordan-spørsmål, mens religion kan hjelpe deg med hvorfor-spørsmål. De to opererer i hver sin erkjennelseskategori.

Du skal være uhyre presis i tollen når du begynner å koble Guds sannsynlighet til kosmologiske funn.

Håvard Nyhus

Ottosen skal derfor trå forsiktig når han i ingressen erklærer at «vitenskapelige gjennombrudd peker mot eksistensen av en skaper». Da er han snublende nær ved å tre inn på feil banehalvdel. Ottosen er en god balansekunstner, men denne «grensehandelen» er likevel skummel. Du skal være uhyre presis i tollen når du begynner å koble Guds sannsynlighet til kosmologiske funn.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Uheldige assosiasjoner

Ottosen lener seg i hovedsak på to forhold som angivelig «peker mot Gud»: det kosmologiske argumentet (kalam-varianten) og prinsippet om det finjusterte universet.

Dette er høyst kurante argumenter, men de har også et alvorlig kommunikasjonsproblem. De hviler på et sett premisser som det er en omstendelig prosess å redegjøre for, og Ottosen glemmer i farten en viktig presisjon: Poenget med det finjusterte universet er for eksempel ikke at det er justert for liv (noe det selvfølgelig er; vi er jo her), men at det kunne vært grov-innstilt. Og grovjusterte univers er mer sannsynlige enn fininnstilte univers.

NRK Ytring sitt illustrasjonsvalg er symptomatisk: et foto av hestehodetåken i stjernebildet Orion.

Håvard Nyhus

Jeg har også andre betenkeligheter ved denne typen apologetikk. Den påkaller et sett uheldige assosiasjoner. Å blande inn astrofysikeren Hugh Ross sine 33 konstanter og antall kilometer mellom jorden og solen, kan gi inntrykk av at teologi er en fagdisiplin under astrofysikken. Dette møter jeg overalt. Si ordet gud og folk begynner umiddelbart å tenke på verdensrommet. Som om Gud sin postkasse er der ute. NRK Ytring sitt illustrasjonsvalg er symptomatisk: et foto av hestehodetåken i stjernebildet Orion, som ligger 1500 lysår unna vårt solsystem.

Med andre ord: om informasjonslederen i Misjonssambandet ønsker å formidle Guds nærhet, kunne han ikke ha bommet mer.

Hva er skapelse og eksistens?

Kalam-argumentet kan også vekke andre «feilassosiasjoner». Det kan gi inntrykk av at skapelsen var en historisk hendelse tilbake tid, orkestrert av en slags superarkitekt i høyeste potens. Som om Gud plutselig fant det opportunt å antenne en lunte.

Skapelsen er ikke fortid. Den er her og nå. Underveis.

Håvard Nyhus

Dette er dårlig teologi. Gud kan per definisjon ikke være del av noen årsaksrekke. Han er ikke en hypotese. Om han eksisterer, er han utenfor tid og rom. Skapelsen må forstås som en kontinuerlig kjærlighetshandling, skriver Thomas Aquinas. Den ultimate acte gratuit. Den er ikke fortid. Den er her og nå. Underveis.

For spørsmålet om Gud handler ikke om hva som startet det hele, men om hva som er betingelsen for at noe kunne starte i det hele tatt. Det handler ikke om hva som eksisterer, men hva eksistens er.

Tillit er ikke en sannsynlighetsberegning

Tro uten rasjonelt forelegg, er overtro eller blind tro. Her peker Ottosen på noe viktig. Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. Tenk på den du er sammen med. Du har antagelig rasjonelle grunner for valget ditt, men det er også en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Som det heter i Salme 85: «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre. Sannhet skal spire opp av jorden, og rettferd se ned fra himmelen.»

Om troen beordres av sannsynlighetsavveining, er det ikke lenger et tros- og tillitsforhold, men noe helt annet.

Håvard Nyhus

Søren Kierkegaard skriver at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap». Ottosen sine utlegninger om finjustering og sterke og svake kjernekrefter oppfordrer snarere til det motsatte. Den gjør troen til en avmålt øvelse i risk management.

Men tillit er ikke en sannsynlighetsberegning.

Troen kommer ikke enden av en risikostyringsprosess. Dette bryter jo med selve forutsetningen. Om troen beordres av sannsynlighetsavveining, er det ikke lenger et tros- og tillitsforhold, men noe helt annet. Noe som minner om et tvangsekteskap. Tro og tillit har frihet som absolutt forutsetning.

Det nærværende fravær

Dette burde være elementært, men her kollapser ofte samtalen om religion. Mange etterlyser «beviser». De har enkelt og greit ikke forstått – eller ønsket å forstå – at påstanden «Jeg tror på Gud» er vesensforskjellig fra «Jeg tror at det finnes et yetimonster i Himalaya». Det første viser til et erkjent tillitsforhold, det andre er en påstand om empiri.

For ideen Gud er altså forestillingen om noe som er helt uavhengig av denne verden. Noe som er større enn det vi kan tenke oss. Han hører ikke hjemme i et spørreskjema. Han er ikke «litt», «ganske» eller «veldig» sannsynlig. Han er i spennet mellom ordet og det usagte. Hinsides kosmologien, astrofysikken og Hugh Ross sine 33 konstanter.

Denne dualiteten – det nærværende fravær – har fått et ekspressivt uttrykk hos den svenske forfatteren Göran Tunström (1937‒2000). Som han skriver i Juloratoriet:

Gud 'finnes' ikke
Jeg tror på ham
Skulle han 'finnes'
ville han være fange i språket
og altså vår slave