Kronikk

Triks for nye nordmenn

Få deg hund og bli integrert på en-to-tre.

Noman Mubashir og hunden Mocca

Vi har bodd nabolaget i snart fire år, men jeg har toppen snakket med åtte naboer. Siden jeg fikk hund i mars har jeg snakket med minst 80, skriver Noman Mubashir. Her med hunden Mocca.

Hva er den beste måten å integrere seg på i Norge, spurte en mann meg nylig. Han var fra Syria og ville så gjerne få norske venner og ikke minst bli flinkere til å snakke norsk.

Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: Få deg hund!

Jeg vil kalle meg rimelig godt integrert. Til og med fornavnet mitt, Noman, trenger bare en R før jeg blir en ekte nordmann. Selv om jeg ikke ble født med ski på beina, husker jeg godt hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven.


Man får det inn med den pakistanske morsmelka. Hunden er farlig.

Og jeg elsker jula, 17 mai, vafler, Kvikklunsj, demokratiet, Munch, bunad, likestilling og ikke minst skogen så lenge jeg slipper å ta med meg skogen hjem i stua. For furumøbler er ikke helt min greie.

Men hund har jeg aldri helt hatt sansen for. Jeg er rett og slett redd for de store hundene.

Man får det inn med den pakistanske morsmelka. Hunden er farlig. Hunden er uren. Hund er til og med et skjellsord i mange deler av verden. Ikke rart det oppstår kulturkollisjon mellom hundeelskende nordmenn og Mæhmed fra Langtvekkistan.

For Rasken og Bjaff er liksom ikke bare menneskets beste venn, men også Norges «hellige ku».

I den pakistanske kulturen brukes hund til jakt og vakt. Dermed basta. De er ikke kjæledyr som sitter i sofaen din, blir dullet med på trikken av vilt fremmede og stappes oppi diverse designervesker som en trofé. Husk, enkelte steder i Asia spiser de fortsatt hund.

Det er ikke bare bare å komme til Norge og få seg norske venner.

Jeg husker fortsatt de aggressive og skabbete hundene da vi besøkte Pakistan i barndommen. De lå ofte i skyggen og sov eller bjeffet sint hvis de oppdaget nye ansikt i nabolaget. Deriblant meg selv og storebroren min.

Jeg var livredd gatehundene og gikk alltid lange omveier for å unngå en illsint svart hund med tre bein i gata til bestefaren min. Ikke rart han var forbanna ettersom han manglet et bein.

Men hundene fikk også kjærlighet og omtanke, kan jeg huske.

Tanten min kastet alltid ut restematen eller gammelt nanbrød i gata på kvelden. «Det er til hundene. Profeten pleide alltid å gi mat til hundene i Mekka. Vi skal være snille med dyrene. Men hundene blir ansett som urene. Så vi kan ikke ha de hjemme hos oss», pleide hun å si.

«I Norge får mange hunder slikke eierne sine i ansiktet. De er veldig glade i dem,» fortalte jeg tanten min ivrig som 11-åring. Hun ble helt kritthvit i ansiktet over kommentaren min, mens vi hørte at den trebente hunden i gata kastet seg over nanbrødet.

Anton – Fra bølle til bestevenn

Hele Norge benket seg for å se newfoundlenderen Anton og de andre hundene i serien «Fra bølle til bestevenn».

Foto: Tormod Leet / Tormod Leet

Hunden er usedvanlig populær i Norge. Så populær at sjarmtrollet Anton fra serien «Fra bølle til bestevenn» hadde flere seere enn Anne Lindmo på NRK. Hele 1,1 millioner benket seg foran TV-en for å se digre Anton som og de andre hundene.

I dag er barna mine 11 år. De er tvillinger og har mast om hund så lenge jeg kan huske. Etter det langvarige presset logret jeg til slutt med halen og sa ja.

For to måneder siden fikk vi et nytt familiemedlem. Fineste Mocca. En supersøt liten valp, som er tatt rett ut fra bamseavdelingen på Harrods i London. Ja hun ser ut som en liten teddybjørn.

Det er ikke rart at det oppstår kulturkollisjon mellom hundeelskende nordmenn og Mæhmed fra Langtvekkistan.

I begynnelsen klarte jeg ikke å slappe av rundt henne. Hun skulle absolutt snuse og slikke på meg. Hunder kommer gjerne bort til mennesker som ikke vil hilse på dem, ble jeg fortalt. Så ironisk, tenkte jeg.

Det blir mye roping etter Mocca. Ikke minst en streng timeplan med mating, leking, rydding, vasking av tiss på stuegulvet og ikke minst mange turer i nabolaget. Det er turene som virkelig har endret livet mitt. Jeg har alltid vært veldig sosial men i en hektisk hverdag er det sjelden man får tid til å snakke med folk i nabolaget.

Men Mocca er en sosial magnet. Etter at korona stengte hele Norge har jeg være mye ute med Mocca.

Og du verden så mange mennesker som vil hilse på henne:

«Å så søt hun var, hvilke rase er det, hva heter hun, kan jeg klappe, kan jeg hilse på henne, hvor bor dere ...». Samtalen er i gang. Nysgjerrige som jeg er (ikke rart jeg ble journalist) spør jeg gjerne naboene hvor lenge de har bodd her, om de har barn, om de trives her, hva de jobber med og om de har hjemmekontor.


Nordmenn er som en termos. Kalde utenpå, men varme inni.

Vips får man nye venner og bekjente. Herlig. Vi bor i Abbediengen i Oslo. En vakker og bortgjemt liten oase hvor både Thorbjørn Egner og Edvard Munch holdt hus.

Vi har bodd her i snart fire år, men jeg har toppen snakket med åtte naboer. Siden mars har jeg snakket med minst 80. Slå den du! Mocca har til og med fått sin første venninne. Hun heter Kanutten og er supersøt. Sist uke hadde de sin første playdate.

Neste gang er det Mocca som inviterer til lek og moro i hagen vår.

Jeg lurer veldig på om den syriske mannen jeg møtte forleden har kjøpt seg hund. For det er ikke bare bare å komme til Norge og få seg norske venner og føle seg inkludert. Noen innvandrere mener at nordmenn er som en termos. Kalde utenpå, men varme inni. Du må bare finne en måte å komme i snakk med dem.

Eller som en kollega skrev på Facebook-veggen min under et bilde av Mocca: «Den eneste måten vår syriske venn kommer i prat med nordmenn på, er når han går ut med hunden vår. Jeg blir egentlig litt trist av å tenke på det.». Det er trist, men med hund kan du fort blid glad. Det vet jeg nå.

Så er du ny i Norge, vil lære deg norsk, få norske venner eller rett og slett er selskapssyk? Lån en hund, eller få deg en egen. Det er masse selskap i en hund, og ikke minst: Du får åpnet termoskorken.