«Jeg har kjent på at jeg rommer mer. At kjærligheten er større», sa artist og låtskriver Sondre Justad da han satt i stolen hos Lindmo på lørdag og fortalte at han tror han kan forelske seg i både kvinner og menn.
I arbeidet med ny musikk har han tråkket opp nye stier for seg selv, og både utforsket og lekt seg på veien.
«Jeg har en slags tro på at det bor mer i mange enn de lever ut, enten det er kjærlighet eller lidenskap», sa han. Forskning viser at han har helt rett.
Bifili er nærmest usynlig
Intervjuet oppleves oppsiktsvekkende. Nesten banebrytende, til og med.
For selv om representasjonen av skeive i ulike former og farger stadig blir bredere i popkulturen og mediebildet, er det sjelden noen snakker så eksplisitt – og så klokt – om å kunne forelske seg i flere kjønn. Bifili og lignende seksuelle orienteringer har ofte blitt ignorert og forsøkt avfeid, ofte som bare en fase, og i 2015 konkluderte en norsk rapport med at bifili fortsatt er nærmest usynlig i det norske samfunnet.
Det er det på høy tid at vi gjør noe med. For forskningen tyder på at flere og flere kjenner seg igjen i Sondre Justads opplevelser.
Spesielt gjelder dette yngre generasjoner: En ny rapport fra GLAAD viser at 20 prosent av amerikanske 18- til 34-åringer identifiserer seg som noe annet enn heterofile.
Det betyr ikke at én av fem nødvendigvis er homofile eller bifile, men at de tenker på seg selv som noe annet enn utelukkende heterofile. At de er skeive, på en eller annen måte, enten det gjelder seksuell orientering eller kjønn. I aldersgruppen 35 til 51 år gjelder det samme bare 12 prosent av befolkningen, mens tallet er nede i syv prosent for amerikanere mellom 52 og 71 år.
Vi må ut av båsene
Rapporten viser også at færre og færre kjenner seg hjemme i de tradisjonelle båsene homo / hetero og mann / kvinne, og at mange heller velger å definere seg med andre begreper som går på tvers av disse båsene. GLAAD kaller det starten på en identitetsrevolusjon. Jo yngre du er, jo mer åpen er du for at verken kjønn eller seksuell orientering nødvendigvis er så svart-hvitt som vi ofte er blitt fortalt.
Som Vice skrev, da de publiserte en rapport med lignende funn: Teens these days are queer as fuck.
Men hvorfor er det en så markant økning av unge som definerer seg som skeive? Jeg tipper tidligere generasjoner er akkurat like skeive som dagens unge – men de hadde ikke samme mulighet til å få utforske alt de kunne romme. GLAAD mener økningen er knytta til økt kulturell aksept, og antageligvis har bredere representasjon i media også spilt inn.
Et godt eksempel på sistnevnte er tidligere Disney-barnestjerne Miley Cyrus, som de siste årene har hatt både gutte- og jentekjærester, og har uttalt at hun egentlig ikke føler seg som verken kvinne eller mann.
Rota mye rundt
Altså ser verden ganske annerledes ut nå enn da jeg var 17 år, bare for et tiår siden. Det elsker jeg, for når vi slipper å begrense oss til båser ikke alle passer inn i, tror jeg at mange flere får muligheten til å bli bedre kjent med seg selv. De tradisjonelle båsene og merkelappene har riktignok vært viktige for homokampen, og fortsatt er det mange som finner et trygt hjem i dem. Men å ikke føle at man passer inn i båsene, kan være vrient. Oftest er det de bifile som kommer dårligst ut i levekårsundersøkelser.
Selv rota jeg mye rundt i forsøket på å plassere meg selv. Jeg har vært kjæreste med en annen mann i flere år, men har tidligere falt for kvinner og kan ikke utelukke at det skjer igjen. Ennå har jeg ikke helt oversikt – men det synes jeg er helt fint. Jeg har slått meg til ro med at det å være menneske kan være litt forvirrende. Det viktigste er uansett ikke hvilken bås man hører til, men at vi tillater oss selv og hverandre å være hele mennesker – med alle nyanser det innebærer.
«Faen, så vemmelig»
Det kan se ut som det å ikke finne sin plass i de tradisjonelle båsene er enda vanskeligere å svelge for de rundt.
«Mentalt syke mennesker».
«Faen, så vemmelig».
«Få skutt det».
Dette er bare en liten håndfull av kommentarene som dukket opp under et klipp publisert på NRK P3s Facebook-konto i høst.
Scenen er hentet fra dokumentarserien «Jævla homo» og viser en rekke unge som definerer legning og kjønn på ulike måter, blant annet med ord som panfil, aseksuell og ikke-binær. Å få utfordret sin firkantede oppfatning av virkeligheten, gjorde at det rant over for mange.
Det er kanskje menneskelig å ha et behov for å kategorisere, å ønske å dytte folk inn i båser og så bli usikre hvis det viser seg at de ikke passer inn der.
Jeg tror mange glemmer at det går an akseptere også det man ikke kan forstå.
Et steg nærmere
Lindmo spurte Justad om det er skummelt å ikke lenger tilhøre den trygge, tradisjonelle heteroboksen. «Ja», svarer han. Litt skummelt, er det. Som med alt annet nytt. Men han kaller også prosessen for «befriende og berikende». Det ble jeg så glad for å høre! Se for deg en verden der det først og fremst er spennende, og ikke skummelt, å utforske seksualiteten sin. Der livsfarlig skam og gammeldagse holdninger er visket bort.
Vi er et steg nærmere, takket være Justad, som baner vei og viser oss at vi er hele mennesker som kan romme så mye.
Hvis vi tillater oss det.
Følg NRK Debatt på
