Tråkk på ADHD-bremsen

Henvisninger knyttet til ADHD har økt jevnt og trutt gjennom de siste 20 årene, men etter pandemien ser vi en tydeligere og ytterligere økning.

Hos oss ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Syd i Oslo har antallet barn som skrives inn i BUP med mistanke om ADHD doblet seg fra 2019 til 2022. Pandemien virker som en del av årsaken, og vi er bekymret over økningen.

Vi mener det nå er god grunn til å tråkke på bremsen. Økningen i henvisninger fører sannsynligvis til at flere får diagnosen.

Vi er også bekymret for holdningen til ADHD i befolkningen generelt.

ADHD-utredninger for barn baserer seg i stor grad på subjektive rapporteringer gitt av foreldre og lærere. Dette betyr at dersom noen i et barns omgivelser ønsker diagnosen ADHD, kan de påvirke prosessen i betydelig grad.

Mediene har ofte hatt fokus på opplysning om ADHD av typen «dette er de skjulte tegnene», «livet mitt falt på plass med medisiner» og «gråt av glede da jeg fikk diagnosen».

Vi tenker det er fint med informasjon om hva ADHD er, men vi må også snakke om hva ADHD ikke er.

Å streve med oppmerksomhet er ganske normalt, i hvert fall i perioder av livet. Det kan ha mange årsaker, for eksempel noe så vanlig som søvnvansker og stress.

Vi undrer oss også over om umodenhet blir feiltolket som ADHD. En ny studie fra NTNU viser at risikoen for å få foreskrevet ADHD-medisin er betydelig økt for premature barn og for barn født sent på året.

Med Reform 97 startet 6-åringer på skolen, og i den samme tidsperioden har antall barn som diagnostiseres med ADHD økt.

Barns hjerner modnes i svært ulik takt, noe som betyr at funksjonen til ulike barn kan variere veldig. Akkurat som noen blir gode fotballspillere når de er 7 år, blir andre først gode i 12-årsalderen. Det er en effekt som vil jevne seg ut over tid, og må ikke misforstås som en utviklingsforstyrrelse som ADHD.

Pandemien har påvirket barn og unges liv i høy grad de siste årene. At vi ser en eksplosiv vekst i henvisninger med mistanke om ADHD, er neppe tilfeldig. Det kan skyldes hjernebiologiske konsekvenser av gjennomgått infeksjon. Sekundæreffekter av tiltakene under pandemien har også ganske sikkert virket inn (hjemmeskole, mer fritid hjemme og færre støttende relasjoner).

Barn i utvikling er ekstra sårbare for mangel på struktur og forutsigbarhet, og slik mangel kan påvirke evnen til å holde på oppmerksomheten i mer krevende sammenhenger.

Vi tror mangelen på ressurser i skolen kan føre til at flere henvises til BUP.

Skolene er i 2022 godt orientert om ADHD, og de er kjent med tiltak som kan hjelpe barn som strever med hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhet.

Det må imidlertid være nok folk i skolen til å utføre denne typen tiltak.

Et underkommunisert faktum er dessuten at tiltak skal knyttes til behov, ikke diagnose. Nødvendige tiltak for at barnet skal få utbytte av undervisningen bør settes inn tidlig, og dersom behovet vedvarer over lang tid kan man vurdere henvisning til BUP. På denne måten har man bedre forutsetninger for å vurdere om behovet for tilrettelegging skyldes umodenhet eller en utviklingsforstyrrelse som ADHD.

Ressursmangelen i BUP påvirker muligens behandlingen vi tilbyr ADHD-pasientene.

Tiltak som tilrettelegging og veiledning skal forsøkes før medisinering. Likevel blir utprøving av medisiner foreslått ganske snart etter at diagnosen er stilt.

Mange foreldre og skoler er også opptatt av at det foreskrives medisiner. Medisinering faller inn under det som helsevesenet kaller kostnadseffektiv behandling. Det kommer raskt i gang, krever lite ressurser og er lett å måle effekten av i motsetning til annen behandling.

Fagfolk som utreder bør være ekstra nøysomme med å vurdere pandemiens effekter på oppmerksomhetsvansker fremover, og avvente diagnosen ved tvil.

Det er også viktig at de som henviser barn er klar over tendensen, og ikke minst de som oftest identifiserer behovet for utredning, nemlig foreldre og skole.

Vi må bremse ned og spørre oss selv: Kan dette handle om noe annet enn ADHD?

Vi bør avvente barnets utvikling og modning, og ikke minst legge til rette for bedre rammer rundt barnet, med fokus på å bedre søvn, sørge for mer regelmessig fysisk aktivitet, begrense skjermbruk og ha flere voksne støttespillere.

Dersom det er slik at det er en skjevutvikling av oppmerksomhetsfunksjonen i etterkant av pandemien, må dette ses på som en forbigående og normal situasjon.

Kanskje vil vi om 20 år se tilbake på tiden vi er inne i nå, og lure på hva vi egentlig holdt på med.