Jeg hadde aldri møtt henne, og ble jo ikke overrasket over den triste bekreftelsen som kom i går ettermiddag. Men jeg merker utover kvelden at historien om Sigrid Giskegjerde Schjetnes korte liv og dramatiske død likevel griper stadig hardere tak i meg.
Avisfotografiene av Sigrid Giskegjerde Schjetne er ansiktet til et barn som sto på spranget inn i sitt liv som voksen. Man ser bildene av en livsglad og ressurssterk ungdom som hadde alle muligheter foran seg, men som ble drept før hun fikk brukt noen av dem. Slike bilder er alltid et sterkt syn. Det blir enda sterkere når drapet skjer her midt mellom oss i Norge.
Trenger og fortjener all støtte
Vi som aldri har opplevd det selv kan bare vagt ane hvilket helvete på jord det er for familiemedlemmer og nære venner som etter uker med den lammende usikkerheten, må leve med den nagende vissheten om at den man har savnet hvert sekund nå er borte for alltid. Det er en nærmest umenneskelig lidelse for unge mennesker å miste et søsken – og for litt eldre mennesker å miste et barn som de har fulgt hele veien gjennom oppveksten.
Det blir enda tyngre hvis det skjer så plutselig at man ikke en gang får takket for alt man har hatt sammen og sagt adjø til den man mister. Veien videre blir om mulig enda mer krevende å gå hvis tapet skyldes en forbrytelse begått av andre mennesker. Særlig hvis det forblir uklart hva som har skjedd og hvem som begikk forbrytelsen.
Familie og nære venner av Sigrid Giskegjerde Schjetne trenger og fortjener all støtte de fra alle gode krefter kan få i denne situasjonen. Det gjør også alle etterlatte fra andre drap på unge mennesker.
FAMILIENS TALSMANN: - Marerittet ble virkelighet
Et viktig håp
Nettopp der, i mobiliseringen for den savnede og støtten til de pårørende, ligger den ene siden av denne tragiske historien som bærer i seg et viktig fremtidshåp. Det finnes også her i Norge mange sanne historier om forsvunne unge mennesker som ikke fikk tilstrekkelig mobilisering fra samfunnsfellesskapet.
Mange pårørende lever derfor fortsatt i dag videre med usikkerheten om hva som skjedde – og mange mordere har gått fri. Som et enslig lys i mørket brenner i natt vårt samfunnsfellesskaps reaksjon i denne saken. Vi har de siste fire ukene opplevd norgeshistoriens trolig største leteaksjoner etter et savnet medmenneske. Politiet ga saken høyeste prioritet, og tusenvis av andre gode samfunnsborgere engasjerte seg time etter time og dag etter dag på sin fritid. Alarmen gikk raskt etter den natten hvor Sigrid Giskegjerde Schjetne forsvant, og en storstilt leteinnsats ble holdt oppe til hun var funnet.
Økt omtanke
Mange har det siste året spurt om tragedien 22. juli 2011 har endret Norge, og i så fall hvordan. Det kan se ut til være to svar om positive endringer at omtanken for kriserammede familier er økt, og at oppmerksomheten om det å oppklare alvorlige forbrytelser begått mot unge mennesker er intensivert. Sigrid Giskegjerde Schjetnes tragiske skjebne og oppmerksomheten rundt den, kan kanskje bidra til å styrke den utviklingen.
Håpet må være at vi får en ytterligere økt bevissthet rundt kampen mot vold og overgrep i Norge – slik at alle andre forsvunne og deres pårørende her i fremtiden kan få oppleve en lignende støtte og mobilisering. Det kan i så fall oppklare flere drapssaker og gjøre veien videre lettere for mange pårørende. Men viktigst av alt kan det bidra til å redde liv. Dels fordi man i fremtiden kan håpe på å finne flere savnede mens de ennå er i live, og dels fordi en slik mobilisering fra samfunnsfellesskapet kan sende et sterkt varselsignal til mulige forbrytere og overgripere.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Tragedien bekreftet
Håpet om en bedre fremtid lever, men tragedien vi alle fryktet ble i går altså bekreftet. Selv en rask og storstilt mobilisering kom for sent til å redde 16 år gamle Sigrid Giskegjerde Schjetnes liv. Det gjenstår her og nå for meg bare å sende mine kondolanser til hennes pårørende. Samt helt til slutt å skrive ordene som jeg i det lengste håpet ikke å måtte skrive: Hvil i fred, Sigrid.
